Oppdatert 08.08.2024
Norske myndigheter har brukt selfangstinspektørene som alibi for fangsten. Men hvis inspektørene gjorde jobben sin skikkelig, kunne de ikke forvente støtte fra myndighetene. NOAH har sett det som sin oppgave å støtte disse varslerne.
Myndighetene har gjentatte ganger hevdet at norsk selfangst er "strengt kontrollert". Imidlertid har inspektørene ofte følt at de har en svært vanskelig oppgave. "Lindberg-saken", hvor myndighetene rettsforfulgte sin egen inspektør for å ha dokumentert lovbrudd, har preget inspektørenes rolle i flere tiår. Likevel har inspektørrapportene inneholdt bred dokumentasjon på at selfangsten slett ikke er det "glansbilde" myndighetene har fremstilt den som. Og NOAH har brakt denne informasjonen ut i offentligheten.
Selfangst-varslere ble motarbeidet
Da selfangstinspektør Odd F. Lindberg avslørte dyreplageri ved selfangsten i 1988, slo myndighetene ned på sin egen inspektør med full kraft. Lindberg ble i media direkte sjikanert av norske politikere fra flere partier. Ti år etter at denne politiske hetsen mot selfangstinspektøren startet, skrev Dagbladets kommentator Markus Markusson følgende i en kommentar:
"Myndighetene gjorde Odd Lindberg til fritt vilt. Han ble anklaget for å ha skadd selfangerne, norsk selfangst og Norge som nasjon, og ble den ene mot de mange fordi han hadde satt spørsmålstegn ved den norske fortreffelighet. (…) Utenriksminister Thorvald Stoltenberg sendte riksadvokaten til NRK for å sensurere materiale til CNN. "Sel-Judas" ble Lindberg kalt i avisene. I ly av dette kunne folk rope at han burde flås levende, at hans kone var quislinghore og barna judasavkom. Dette og mye annet har fylt meg med undring i alle disse årene jeg har fulgt saken fra pressebenkene. Den har vist meg et stykke Norge jeg ikke ante eksisterte."1
Som selfangstinspektør beskrev Lindberg i sin inspektørrapport med klare ord hva han så av brudd mot dyrevern- og fangstreglement under fangsten, og dette fikk konsekvenser. Rapporten ble unndratt offentlighet, og spredningen av film og bilder ble gjort ulovlig ved kjennelse i Sarpsborg byrett 1990.2 Selfangerne saksøkte også Lindberg for ærekrenkelser. Han ble dømt til å betale dem 397.000 NOK.3 Utenriksminister Stoltenberg ringte for å legge press på Lindberg for å stoppe visningen av hans film i Amerika, og regjeringsadvokaten møtte opp i NRK i samme hensikt.4 "Lindbergsaken" har i ettertid blitt skrevet om av flere journalister over hele verden, og antall røster vokser som mener at Lindberg ble utsatt for justismord. Store deler av den norske pressen har i ettertid gitt Lindberg oppreisning. "Norge – ytringsfrihetens u-land?" het en paneldebatt om Lindbergsaken, referert av Journalisten i 1998.5 Det ble også holdt et ytringsfrihetsmøte om saken i 1999 i Tromsø.6
Men når striden sto på som verst opplevde Odd Lindberg at selfangsten var beskyttet fra kritikk av norske politikere, og signaleffekten det gav i det norske samfunn var en sterk advarsel mot å kritisere selfangsten. I denne situasjonen var NOAH en av få stemmer som støttet Lindberg og frontet kritikk mot selfangsten.
Les NOAHs intervju med tidligere selfangstinspektør Odd F Lindberg.
Å kritisere selfangsten var ulovlig
Det var som sagt ulovlig å sitere fra Lindbergs rapporter, og vise bilder eller film fra fangsten. Også medier ble rettsforfulgt og dømt for å vise materialet som stilte selfangsten i dårlig lys.
Man skulle tro at dette var noe den "fjerde statsmakt", mediene, reagerte på. Men slik var det ikke. Mediene deltok jevnt over i hetsen av Lindberg. Bortsett fra at NOAH av og til fikk plass i debatten, var det lite kritikk mot selfangsten eller behandlingen av Lindberg, som slapp igjennom redaksjonene. Utenlandske medier kritiserte i ettertid måten norske medier hadde håndtert saken på. I 1999 skrev den svenske bransjeavisen Journalisten følgende: "Medan journalister i andra länder, till exempel Sverige, Danmark och England, öppet uttalat sitt stöd för Odd F Lindberg och hans rätt att öppet kritisera, har norska journalister tigit som muren". TV2s Gerhard Helskog, som laget en dokumentar om Lindberg, uttalte følgende til avisen: "Hittills har principlöshet präglat branschens hållning i denna viktiga sak."7
Til tross for det harde debattklimaet, hvor kritikk mot selfangsten ble forsøkt umuliggjort, kritiserte NOAH fangsten uten omsvøp: Vi publiserte Lindbergs funn fra rapporten, og spredte dem så godt vi kunne. Vi trykte opp postkort med Lindbergs forbudte bilder av selfangst og delte dem ut. Vi snakket om Lindbergs rapport, selenes lidelse og dyrs rettigheter i alle kanaler vi kunne komme til. NOAH ble aldri straffeforfulgt. Tvert imot bidro vi til å sakte, men sikkert snu opinionen til fordel for dyrene.
NOAH fronter avsløringer
Etter Lindberg-saken, var inspektørrapportene i lang tid preget av korte, overfladiske beskrivelser – og knapt nok det. Ingen bilder eller film ble tatt i forbindelse med inspeksjonene. Dette var ikke overraskende. Myndighetene hadde i klartekst gitt beskjed om at de ikke ønsket dokumentasjon som kunne "skade" selfangsten.
Ikke desto mindre finner man nå og da innrømmelser om kritikkverdige forhold i rapportene. Man finner også antydninger om at inspektør-ordningen ikke er i stand til å hindre eller avdekke lovbrudd. Men i 2009 kom en inspektør-rapport som igjen skulle avdekke fangstens egentlige natur. Inspektøren om bord på "Kvitungen" dokumenterte med omfattende film, bilder og beskrivelser hva hun avdekket av lovbrudd og dårlige holdninger. Kvitungen-saken avdekket at lovbrudd var rutine, og resulterte i dom i Høyesterett.
Det var imidlertid ingen enkel sak for inspektøren, selv om myndighetene denne gang støttet vedkommende. Inspektøren trakk seg fra offentligheten, og Fiskeridirektoratet uttalte seg heller nesten ikke offentlig om saken. Men NOAH forsvarte avsløringene i media, og sørget for at publikum fikk vite hva som hadde gått for seg under fangsten. Vi fikk også frigjort bilder og film fra politiet, og spredte disse i offentligheten. NOAH forsvarte inspektøren i mediene, i debatt mot selfangerne - som ikke holdt seg for gode til karakteristikker og løgner.
Inspektørrapporter spres internasjonalt
2009 var et viktig år for selene også på andre måter. EU vedtok dette året forbud mot salg av selprodukter. I 2011 gikk imidlertid Norge til sak mot EU. NOAH ble involvert i saken på EUs side, og var tilstede under rettsforhandlingene i 2013. Da EU vant i 2014 var det i stor grad på bakgrunn av at NOAH hadde lagt frem et omfattende materiale fra norske selfangstinspektørers rapporter over de siste tre tiårene. NOAHs rapport viste et systematisk mønster hvor inspektører følte de kom til kort, hvor de innrømmet å la lovbrudd passere og hvordan reglene for norsk selfangst på ingen måte sikret dyrevelferden. Les mer om NOAHs internasjonale arbeid mot selfangsten.
Deler av denne teksten er først gjengitt i "Hvordan enkelte tradisjoner i bruk har formet norsk tenkning om dyrs verdi" av Siri Martinsen (NOAH) i "Hvem er villest i landet her? - råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder". Sollund et al (red). Scandinavian academic press. 2013
- "Ti år som «sel-judas»". Dagbladet.no. 08.02.99
- Dom i Saken Bladet Tromsø og Stensaas mot Norge. Klage nr. 21980/93. European Court of Human Rights
- "Odd F. Lindberg i ny rettstvist". Nettavisen.no. 11.04.08
- "Sveket av et samlet Norge: Intervju med Odd Lindberg". Martinsen. NOAHs Ark #1/2010
- "Selfangstinspektørens revansj". Journalisten.no. 03.04.98
- "Ti år som «sel-judas»". Dagbladet.no. 08.02.99
- "Odd F Lindberg mot norska staten Vändpunkt i sikte". Journalisten.se. 21.01.99