Myteknusing

Oppdatert 17.04.2024

Det har vært ille nok at selfangst har blitt fremstilt som «norsk identitet». Men verre er det at norske myndigheter har drevet direkte feilinformasjon for å forsvare fangsten.

Det er forstyrrende når et lands myndigheter lyver, og en vanskelig oppgave for en ideell organisasjon å motgå det. NOAH har likevel brukt mye krefter på nettopp dette gjennom historien. Noen av usannhetene som myndighetene har presentert om selfangsten, fortjener å huskes - selv om de nå er forsvunnet fra myndighetenes egne plattformer. Men dessverre ser man også i moderne tid noen av disse mytene og feilinformasjonen gjentas av politisk ledelse.

NOAH må imøtegå offisielle sel-løgner om miljø

På Norges ambassade-sider for ulike land sto det i flere år feilaktige og villedende påstander om selfangst. 1  Ambassadesidene eksisterer ikke lenger i sin daværende form. Sidene på norway.no nevner ikke lenger selfangst, men fokuserer på olje og fisk. Men senest i 2007 sto det på disse sidene at “selfangsten subsidieres av miljøhensyn (…) for å holde selbestanden på et fornuftig nivå, er det nødvendig å fange sel.” I dag fremstår det absurd å hevde at naturlig fauna drepes «av miljøhensyn». Selene er blant de mest sårbare for klimaendringer, og var blitt fangsten ned til en brøkdel av naturlige bestandsnivåer før industriell selfangst.

Fra 2009 ble “subsidieres av miljøhensyn” strøket fra de norske ambassadesidene. Isteden skrev man at selfangsten er “sunn”. I lys av at bare 4% av verdens pattedyr målt i biomasse er ville dyr, og naturkrisen er et faktum, blir det tydelig at Norges «narrativ» ikke holder vann.

Frem til 2009 stod det på regjeringens sider at «den norske fangsten er konsentrert om grønlandssel og klappmyss. Begge bestandene (grønlandssel og klappmyss) er voksende, og ingen av dem er truet.” Men det var i mange år regelrett feil at klappmyssbestanden var “voksende”. Tvert imot kunne Havforskningsinstituttet påpeke at antall fødte klappmyss-unger (Vestisen) i 2005 var “betydelig lavere” enn i 1997, og stabiliserte seg på et “lavt nivå (…) som ikke er mer enn 10-15% av nivået for 60 år siden”.2Antallet unger sank ytterligere, og i 2007 var det så få dyr at fangsten ble stoppet.3 Fra 2009 endret ambassadesidene ordlyden til: ”Tilstanden for klappmyss i Vesterisen er mer usikker”. Klappmyssen ble sterkt truet på norsk rødliste i 2015, og er det fortsatt. Heller ikke grønlandsselbestanden var «voksende» da regjeringen skrev dette. Mens grønlandsselene i Vestisen ifølge Stortingsmeldingen om norsk sjøpattedyrpolitikk fra 2009 kan ha stabilisert seg, viste grønlandsselene i Østisen merkbart redusert antall fødte unger. Forskere trodde dette kom av klimaendringer og problemer for selene grunnet dårligere is-forhold.4

Regjeringen publiserte også lenge påstander om at «de mange selene gjør anseelige innhogg i flere fiskebestander, også slike som tjener til menneskeføde.» Videre ble det hevdet at «når de blir overtallige, kan enkelte selbestander vandre over store avstander for å skaffe mat. Slike næringsvandringer har gitt massive «invasjoner» langs kysten.»

Slike påstander om at selene «spiste opp fiskene» har aldri blitt støttet av forskning – tvert imot er forskere tydelige på at dette ikke er tilfelle. Dessuten; fiskeindustrien kastet årlig 30 millioner tonn fisk på havet da regjeringen skrev dette – femten ganger mer enn den totale mengde fisk som selene i Barentshavet spiser.5 Når det gjaldt de kjente “selinvasjonene”, sammenfalt de med perioder hvor ulike fiskearter led sterkt under overfiske fra fiskeriindustrien. Selv Stortingsmeldingen om havpattedyr (2004) slo fast at “det er menneskelig aktivitet som er hovedårsak til den aktuelle situasjonen i fiskeriene, og at sjøpattedyrene ikke kan gjøres til syndebukker”.6 Dette hindret ikke myndighetene å si noe annet utad til andre land.

NOAH må imøtegå offisielle sel-løgner om dyrevelferd

Regjeringen hevdet at “i 1989 ble det innført forbud mot fangst av diende unger. Det er i dag fortsatt forbud mot å drive fangst på diende selunger”. Men i Stortingsmeldingen om havpattedyr (2004) kom en annen virkelighet frem: “En unge av grønlandssel anses som diende frem til 20. mars i Østisen og 10. april i Vesterisen. En klappmyssunge anses som diende frem til 20. mars. Som en følge av disse definisjonene er det ikke forbudt å fange en unge som dier etter disse datoene.”7

En av de mest alvorlige usannhetene norske myndigheter har publisert er at «uavhengige, internasjonale studier viser at i den norske seljakten skjer avlivningen raskere og skånsommere enn i storviltjakt på land. Dette ble senest bekreftet i en rapport som European Food Safety Agency utarbeidet for Europakommisjonen i 2007.”

Men det finnes ingen “uavhengige internasjonale studier” av norsk selfangst. Påstanden baserer seg på en undersøkelse foretatt ved Norges veterinærhøgskole i 1995. Forskeren innsatte fangstmennene i hvordan det hele skulle foregå slik at de visste at de var med i et forskningsprosjekt. Han observerte så om dyrene var døde da han kom frem til dem på isen etter “plukkfangsten” (skyting fra båt), og konkluderte med at 98% var døde.8 Hvor lang tid etter skyting dyrene ble undersøkt, forteller ikke rapporten noe om. Rapporten omfatter ikke undersøkelser av dyr som ligger i nærheten og kan bli utsatt for skadeskudd, slik selfangstinspektører har rapportert om.9

Å hevde at European Food Safety Agency (EFSA) «bekrefter» denne gamle studien, fordi den inngår i faktagrunnlaget deres, er grovt uredelig. I forkant av EUs forbud mot selprodukter gjennomførte EFSA en gjennomgang av avlivingsmetoder i selfangst, og ba i den anledning Norge om å komme med et innspill. Regjeringen ga denne oppgaven til Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM). VKM uttalte i sin rapport at det var grunn til å tro at selene drepes raskt – basert på nettopp studien fra 1995. VKM innrømmer imidlertid at det vitenskapelige grunnlaget for konklusjonen er begrenset.10 VKMs rapport omtales av EFSA, som riktignok sier at det er “mulig å drepe en sel raskt og effektivt”.11 Imidlertid er konklusjonen til EFSA en ganske annen:  “However, there is strong evidence that, in practice, effective killing does not always occur but the degree to which it does not happen has been difficult to assess, partly because of a lack of objective data and partly because of the genuine differences in interpretation of the available data. (…) little information recorded by independent observers exists on the effectiveness of the training programmes, as well as on ways in which hunts can be monitored using criteria that define avoidable pain, distress and fear.”12

Stortingsmelding viderefører usannheter

I Stortingsmeldingen om havpattedyr fra 2004 ble igjen 1995-studien gjenbrukt til å hevde at “nærmere 100% av selene dør momentant».13

Stortingsmeldingen hevdet også: “Som dykkende dyr har sel evne til å binde store mengder oksygen i blodet(…) Dette forklarer at sel, som en refleks, kan synes å bevege seg i lang tid etter at hjernen er ødelagt (…) og gjøre annet som lett kan forveksles med bevisste smertereaksjoner (…) Det er derfor biologisk umulig at en sel som er flådd (m.a.o. en skrott) kan være levende – uansett hvor mye den beveger seg.” Dette er direkte feil. Nettopp på grunn av sjøpattedyrenes evne til å binde mye oksygen i blodet, kan også deres nervesystem være i stand til å føle smerte over lengre tid etter at de er skutt; de må tape mer blod for at bevisstløshet skal inntre, på grunn av sitt oksygenrike blod.14 Veterinærmedisinske kriterier for liv (som eksempelvis øyereflekser) blir sjelden eller aldri sjekket under fangst.15 Det er slike veterinærmedisinske kriterier som må avgjøre om dyr er levende, ikke politiske meninger om at det er «umulig» for dyr å være levende i det de blir flådd.

Man kunne videre lese i Stortingsmeldingen: “Trass i gode og internasjonalt aksepterte rutinar for avlivning av sjøpattedyr, oppstår det til tider kampanjar mot norske fangstnæringar basert på feilinformasjon om avlivning.”16 At det finnes «internasjonalt aksepterte rutiner» for en jaktform som de aller fleste land har forbudt, og anser for uetisk, er mildt sagt en villedende påstand. Men her hevder altså regjeringen at all motstand mot selfangst er basert på «feilinformasjon». NOAH kontaktet departementet for å få vite hvilke konkrete kampanjer mot norsk selfangst de mente. Vi fikk ikke svar på det, men Fiskeridepartementet bekreftet at man ikke mente NOAHs kampanje bedrev “feilinformasjon” om avlivingen.

Departementets nye «faktaark» fullt av feil

Myndighetenes offisielle informasjon om selfangst på regjeringens sider per 2024, inneholder også feil. Den består av en A4-side med 16 setninger med ulike påstander uten kilder.17  Her hevder man at grønlandssel, steinkobbe og havert ikke er truet - mens faktum er at grønlandsselens ungeproduksjon er svært ustabil, og kystselene er på rødlista.

Det hevdes videre at selfangsten er «etisk» og «er underlagt strenge regler for avlivning, opplæring av fangstmenn, overvåking og rapportering. På hver fangstskute overvåker offentlige inspektører fangsten og sørger for at den foregår i henhold til gjeldende forskrifter». Men reglene er de samme i dag som på 1980-tallet, til tross for at Fiskeridirektoratet har forsøkt å stramme dem inn. Og det er direkte feil at det må være inspektører om bord – dette kravet ble fjernet i 2020.

Også på dette «faktaarket» hevdes det at «studier utført av EU selv bekrefter at den norske selfangsten foregår på etisk forsvarlig grunnlag etter strenge reguleringer» - mens konklusjonen til EU som sagt var den motsatte, manifestert i et importforbud mot selprodukter på dyreetisk og dyrevernmessig grunnlag.

Fiskeriministre sprer fortsatt usannheter

I 2020 skrev Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen et innlegg i «Kyst og fjord» hvor dette udokumenterte «faktaarket» åpenbart lå til grunn. Han hevdet at «hval og sel spiser store mengder fisk som også er mat for andre arter, blant annet mennesker. Da er det fornuftig å beskatte hval- og selbestandene for å sikre balanse i de marine økosystemene.» Videre påsto han at «bestandene av grønlandssel, steinkobbe og havert er stabile, levedyktige og bærekraftige», at «studier som EU har utført slår fast at den norske selfangsten foregår på etisk forsvarlig grunnlag etter strenge reguleringer» og at selfangst er del av en «formidabel dugnad for å bekjempe all sult i verden».

NOAH sendte brev til Fiskeridepartementet og konfronterte dem med påstandene. Svaret var ikke imponerende. Brev til NOAH fra Fiskeridepartementet 21.04.2021 I forhold til påstand om at selfangst «sikrer balansen i havet», svarte ikke departementet - de bare konstaterte at de vil «sikre at alle kommersielt utnyttede bestander beskattes på en bærekraftig måte». Om stabiliteten til grønlandsselbestanden, innrømmet departementet at ungeproduksjonen var i nedgang, men at deres «modeller» tydet på stabilitet og «grunnen til den observerte mangel på samsvar mellom observert ungeproduksjon og modellresultatene (er ikke) fullt ut klarlagt». Med andre ord bekrefter departementet at ministeren ikke hadde dekning for å skrive at bestandene var stabile. Det samme gjaldt for øvrig havert, som var i nedgang over flere år, og ble oppført på norsk rødliste som sårbar i 2021.

Angående «studiene» som ministeren hevdet var utført i EU, kunne departementet bekrefte at «her vises det til en rapport fra European Food Safety Authority fra 2007» - altså den samme studien som nevnt over, som slett ikke konkluderer med at selfangst er «etisk forsvarlig». Departementet føyde også på en usannhet til: «Det var ingen kritiske merknader til de to metodene som brukes i norsk selfangst.» Men som man ser av sitatene over, hadde EFSA kritiske merknader til både avlivingen, dokumentasjonen og kontrollen av selfangsten. Hva angår påstand om at selfangst “bekjemper sult”, insisterte faktisk departementet på at “selfangst er i så måte et bidrag, om enn ikke det viktigste bidraget, i denne globale dugnaden for matsikkerhet”.

NOAH har i flere tiår imøtegått disse usannhetene i media, og det er uholdbart at det fortsatt er behov å konfrontere Fiskeridepartementets sel-løgner den dag i dag.

  1. Den norske ambassades sider i Sverige (norge.se) og England (norway.org.uk), sjekket i 2007
  2. Tore Haug i “Havets ressurser og miljø 2007″
  3. Fiskaren, mars 2007; Forskrift om regulering av fangst av sel i Vesterisen og Østisen 2007, Fiskeri- og kystdepartementet 27.02.2007
  4. Stortingsmelding nr. 46 – Norsk Sjøpattedyrpolitikk, Fiskeri- og kystdepartementet, 2009
  5. Basert på tall oppgitt av Fiskeridirektoratet til NOAH mars 2007 om at sel i Barentshavet spiser 2 millioner tonn fisk, og tall om kassasjon av fisk fra “Er havet uttømmelig eller er det fisk nok til alle?”, foredrag på konferansen “Fisk for alle penga”, institutt for journalistikk, Fredrikstad, 13/11/2000, av Ole Arve Misund, Havforskningsinstituttet
  6. Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004
  7. Stortingsmelding nr. 46 – Norsk Sjøpattedyrpolitikk, Fiskeri- og kystdepartementet, 2009
  8. “Rapport Veso Prosjekt 1279: Avliving av selunger. Praktisk utprøving og registreering av godkjente avlivingsmetoder”, Egil Ole Øen, NVH, 1995
  9. Renate Nilsen, selfangstinspektør, rapport, 1998
  10. Scientific Opinion on animal welfare aspects of the killing and skinning in the Norwegian seal hunt, Norwegian Scientific Committee for Food Safety (VKM), 08.10.07
  11. Animal Welfare aspects of the killing and skinning of seals – Scientific Opinion of the Panel on Animal Health and Welfare, EFSA-Q-2007-118, 06.12.07
  12. Animal Welfare aspects of the killing and skinning of seals – Scientific Opinion of the Panel on Animal Health and Welfare, EFSA-Q-2007-118, 06.12.07
  13. Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004
  14. "Troubled Waters”, Brakes, Butterworth, Simmonds & Lymbery, WSPA, 2004
  15. Animal welfare and the harp seal hunt in Atlantic Canada, Daost PY, Crook A, Bollinger TK, Campbell KG og Wong J, Can Vet J 2002 Sept; 43 (9):687-94
  16. Stortingsmelding nr. 46 – Norsk Sjøpattedyrpolitikk, Fiskeri- og kystdepartementet, 2009
  17. "Faktaark om norsk selfangst", regjeringen.no, sjekket februar 2024