Internasjonalt arbeid

Oppdatert 15.11.2023

NOAHs internasjonale arbeid mot selfangst har vært avgjørende for den fremgangen man har sett verden over for selene - særlig nødvendig var vår innsats i WTO for å beholde EUs forbud mot selprodukter.

En rekke land har nå forbudt både selfangst og import av selprodukter. NOAH har siden starten arbeidet tett med internasjonale organisasjoner, og bidratt med informasjon som har ført til disse forbudene. Særlig viktig var NOAHs innsats for to seiere som skjedde i 2009; importforbud i EU og stans av selfangsten i Russland. Gjennom det internasjonale arbeidet for selene, har NOAH også bidratt til at dyrevern er en legitim grunn for handelsforbud - en viktig seier for alle dyr. Her finnes en oversikt over land som har forbud mot selprodukter.

NOAH bidrar til importforbud mot selprodukter i EU

I 2009 vant dyreverninteressene en stor seier; importforbud mot selprodukter ble innført etter over 50 års politisk kamp. NOAH var helt sentrale i kampen for at dette ikke bare skulle være en midlertidig seier – men stå seg mot rettsprosesser i WTO.

I 2009 vant dyreverninteressene en stor seier; importforbud mot selprodukter ble innført etter over 50 års politisk kamp.

Kampanjen for forbud mot selprodukter i EU startet med billedavsløringer fra kanadisk fangst på 1960-tallet, og vokste i styrke frem til 1983, da EU forbød import av skinnene fra de helt nyfødte selungene som moren fortsatt diet og forsvarte.1. Få år etter, i 1987, stoppet Canada denne type fangst.2Fangsten av diende unger pågikk fortsatt i Norge, men med avsløringene fra selfangstinspektør Odd Lindberg i 1988, og påfølgende hard kritikk fra utlandet, ble det slutt med denne fangsten også fra norske skuter i 1989.3 Fra da av skulle ungene tas livet av først når de var noen uker gamle og moren, på grunn av selenes spesielle biologi, ikke lenger var tilstede. Riktignok var de like hjelpeløse – men skinnene kunne selges til Europa.

NOAH var en viktig aktør allerede i starten i 1989 for å spre Lindbergs dokumentasjon til utenlandske kollegaer, og bygge grunnmuren for forbudene mot selprodukter. Fra 1980-tallet fikk en rekke land i verden forbud mot import og salg av alle produkter fra selfangst. Etter at flere EU-land hadde innført egne forbud, fikk et forslag om forbud i hele EU bred støtte i 2009.4 Forbudet hadde noen unntak av politiske hensyn: Produkter fra fangst utført av urbefolkninger kunne fortsatt selges. Det samme kunne produkter fra seler som sporadisk ble skutt fordi de gikk i fiskegarn o.l. – forutsatt at ikke skytingen var systematisk og av en kommersiell natur. Imidlertid var den kommersielle sel-fangsten fra Canada og Norge nå utelukket fra det europeiske markedet – av dyrevelferdshensyn og hensyn til «offentlig moral», definert som europeernes ønske om å ikke bidra til dyreplageriet som selfangsten representerte. NOAH bidro til gjennomslaget ved å informere om avsløringene på «Kvitungen» og andre kritikkverdige forhold ved den norske selfangsten.

NOAH bidro til gjennomslaget ved å informere om avsløringene på «Kvitungen» og andre kritikkverdige forhold ved den norske selfangsten.

Mange forventet at Canadas myndigheter, presset av både selfangstnæringen og pelsindustrien, ville komme til å protestere mot forbudet. Få tenkte på at Norge, som ikke har en like kjent fangst, ville gjøre det samme. Men i 2011 var det klart at både Canada og Norge hadde klaget vedtaket inn til WTO.5 I WTO-saken måtte både de canadiske og de norske innvendingene møtes. Og ingen organisasjoner kjente norsk selfangst bedre enn NOAH. NOAH ble dermed satt i kontakt med EUs advokater på selsaken gjennom samarbeidspartneren International Fund for Animal Welfare. Gjennom hele 2012 arbeidet vi i det stille med en rapport om norsk selfangsts historie sett i et dyrevelferdsperspektiv.6 Selfangstrapporter fra 1980-tallet og frem til 2009 ble gjennomgått, og resultatene viste en kultur hvor det nærmest har vært en dyd å se en annen vei når regler ble brutt. Norges advokater, fra et av verdens dyreste advokatfirmaer, svarte på NOAHs rapport, og NOAH skrev enda et tilsvar. NOAHs rapporter var viktige dokumenter i WTO-saken.

Viktig kamp i WTO

Norges regjering brukte over 20 millioner norske skattekroner på at verdens dyreste advokatfirma skulle tale «pengenes sak» i WTO,7 og tvinge det europeiske markedet til å åpne seg for selprodukter som de ikke vil ha. NOAH brukte kun de knappe ressursene vi hadde til rådighet for å kjempe dyrenes sak. Men NOAHs innsats var likevel avgjørende for seier.

Norges regjering brukte over 20 millioner norske skattekroner på at verdens dyreste advokatfirma skulle tale «pengenes sak» i WTO, og tvinge det europeiske markedet til å åpne seg for selprodukter som de ikke vil ha.

Da WTO-høringen startet i 2013 var NOAH på plass i Genève, og hadde daglige diskusjoner med EUs advokater for å forberede dem til å svare på Norges argumenter. Det viste seg at den eneste inspektøren som Norge ønsket som møtende vitne i WTO aldri hadde skrevet noen utfyllende kommentarer i sine syv rapporter, og var dessuten den eneste inspektøren som ikke rapporterte obligatoriske tester for selfangere.8 Inspektørene som hadde kommet med kritikk ble oversett av Norge - men vist frem av NOAHs materiale. I høringen beskrev Norge selfangsten som gjennomkontrollert og prikkfri dyrevernmessig sett. Norges inspektør-vitne, Jan Danielsson,9 hevdet i vitneutsagn at skytterne var «ansvarlige profesjonelle» og la vekt på deres erfarenhet.

Men NOAH fant at av 56 sel-fangere som deltok i fangst siste fem år, var 40 engangs-reisende, og av de resterende som hadde vært ute flere ganger var 8 av dem mannskap eller kaptein på de to skutene som i løpet av disse årene hadde fått dom for regelbrudd.10 En av de mest «erfarne» var kaptein på «Kvitungen» som for fangsten i 2009 fikk de høyeste bøter i Norge noensinne for brudd på dyrevelferdsregler.11 Danielsson hevdet også at selfangst sammenlignet med annen jakt er «langt lettere» og at seler er «lette å skyte».12 Men de inspektørrapportene som nevner vanskelighetsgraden beskriver et stikk motsatt bilde, og Fiskeridirektoratet skriver «tvert imot er selfangst en meget vanskelig fangstform, som stiller store krav til utøvende fangstmenn.» Forslag til endring i forskrift om utøvelse av selfangst i Vesterisen og Østisen,13

Et av de viktigste poengene til Danielsson for å underbygge Norges argumenter, var at «inspektørene er veldig effektive for at reglene blir forstått og fulgt».14 Det ingen av Norges vitner eller advokater nevnte i hele hørings-prosessen var at Fiskeridirektoratet i 2010 foreslo endring i fangstreglene, fordi både fangstmennene og inspektørene tolket reglene slik at det utgjorde en større risiko for dyrene: «(…) fra næringens side (tas det) ikke tilbørlig hensyn til at fangsten skal utøves i henhold til nevnte prinsipper. Det synes som om det er bestemmelsene om at det i særlige tilfeller gis adgang til å foreta blodtapping om bord, som er vanskelige å overholde. (…) næringen synes å definere plukkfangst annerledes enn slik det er definert i forskriften(…)»15 Med andre ord drives fangsten på en helt annen måte enn det Fiskeridirektoratet mener reglene tillater – og inspektørene har slett ikke hatt den effekt at reglene blir forstått eller fulgt. NOAH tilgjengeliggjorde Fiskeridirektoratets informasjon for WTO, men Norges advokater kommenterte aldri Fiskeridirektoratets uttalelser.

Med andre ord drives fangsten på en helt annen måte enn det Fiskeridirektoratet mener reglene tillater – og inspektørene har slett ikke hatt den effekt at reglene blir forstått eller fulgt.

WTOs avgjørelse kom i november 2013, og WTO mente at EU var i sin rett til å iverksette et forbud mot selprodukter av moralske hensyn – WTO hadde også tatt til seg informasjonen om at både den norske og canadiske fangsten representerte en reell fare for dyrevelferden og at det derfor lå reelle hensyn bak det moralske argumentet. Derimot hadde WTO problemer med unntakene fra forbudet – de mente at både unntaket for sporadisk fangst av dyr som f.eks. går i fiskegarn, og fangst drevet av urbefolkninger, favoriserte visse land og dermed ikke var i tråd med WTO.

Merkelig nok ble avgjørelsen fremstilt svært ulikt i Norge og Canada. Mens canadisk presse innrømmet nederlaget med overskrifter som «Canada suffers setback»,16 og dermed hadde samme virkelighetsforståelse som EU-medienes «WTO backs EU seal fur ban»,17 kunne man i norsk media lese at «Norge vant selstrid mot EU»,18 «WTO gruser EUs selproduktforbud»19 og «Del-seier for Norge over EU».20 Den mest edruelige avisen i denne sammenheng hadde kanskje lest litt mer enn pressemeldingen fra Fiskeridepartementet, og nøyde seg med «Norge vant mini-seier».21 NOAH sendte ut pressemelding med riktig informasjon, og ble oppringt av forvirrede journalister som ikke fikk regjeringens påstander til å henge på greip.

Hvor seirende norske myndigheter egentlig følte seg, kunne likevel trekkes i tvil, da Norge og Canada umiddelbart etter avgjørelsen anket denne til WTOs appell-domstol. Men også Norges presentasjon for appell-domstolen var en del-seier for selene: De dyrevernmessige argumentene var så godt som borte fra Norges innlegg når appell-høringen ble holdt i mars 2014.22 Hele appell-høringen dreide seg om tekniske definisjoner i WTOs handelsavtaler, og hvorvidt juridiske detaljer rundt unntakene fra forbudet eventuelt kunne stride mot disse. EU hadde besluttet å ikke forsvare unntaket for salg av enkeltdyr som skytes i forbindelse med konflikt med fiskebåter/oppdrettsanlegg. Dette unntaket fra forbudet ble isteden ganske enkelt strøket.23 Også dette var en seier for selene – tross alt var unntaket et politisk kompromiss som ikke var til fordel for dyrene. I juni 2014 vinner EU. 24

Handlelsforbud basert på dyrevernhensyn er nå mulig

NOAH brukte mye tid og ressurser på å kjempe dyrenes sak sammen med EU i WTO – både for selenes skyld, men ikke minst fordi dette var en av de viktigste kampene inntil da for dyrs rettsvern. Om Norge hadde vunnet, hadde det betydd et betydelig tap for dyrene.

EUs beslutning om å forby selprodukter var en av de første beslutningene som stengte et helt marked for en type varer med begrunnelse i dyrevernhensyn. Det var et gjennombrudd for arbeidet i internasjonal sammenheng at man gikk fra å forby en type utnytting av dyr, til også å effektivt avskjære markedet fra varer som er basert på slik utnytting i andre land. Selv om produksjonsforbud alltid er det viktige første skrittet i forhold til uetiske varer, vil det å stenge markeder ha en enda større påvirkning. En annen slik beslutning var implementeringen av forbud mot dyretestet kosmetikk som skulle komme i 2013. Et annet lignende forbud var EUs importforbud mot hunde- og kattepels i 2007.25

Selv om produksjonsforbud alltid er det viktige første skrittet i forhold til uetiske varer, vil det å stenge markeder ha en enda større påvirkning.

Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (AP) uttalte for øvrig i 2008 at Norge vurderte å si nei til importforbud mot katte- og hundepels, nettopp fordi man var redd for at strengere internasjonale regler om dyrevern kunne påvirke aktiviteter innenfor Norge: ”Vi hadde dette oppe i diskusjonen om forbud mot flåing av hund og katt (…) Spørsmålet dreier seg om norsk holdning til det opp mot vår holdning til sel. Skal vi slutte oss til EUs direktiver på dette området? Det tror jeg ikke det er store motforestillinger mot i Norge, for vi har ikke for vane å flå hunder. Men ved å gjøre det, kan vi risikere at vi også kommer i en vanskelig situasjon i forhold til flåing av sel?”26 Norge stemte likevel til slutt for forbud mot katte- og hundepels.

Handel er kanskje den sterkeste kraften som trekker i motsatt retning av etikk; hvis noen vil kjøpe og noen vil selge, kommer etikken i skyggen.

Da Norge og Canada gikk til sak i WTO risikerte de imidlertid også disse forbudene - og alle fremtidige handelsforbud som var basert på dyrevelferd. Utfallet av saken ville ha konsekvenser for alt arbeid for dyr – kanskje også for andre saker som handler om etiske hensyn. Den canadiske avisen The Globe and Mail, beskrev WTOs første avgjørelse om dyrevelferd slik: «a decision that could have a far-reaching impact and inject concerns about animal welfare into the trade of other types of animal products».27 Handel er kanskje den sterkeste kraften som trekker i motsatt retning av etikk; hvis noen vil kjøpe og noen vil selge, kommer etikken i skyggen. Når det høyeste organet for fri handel vurderte dyrevelferd og moralsk hensyntagen til dyr som et gyldig grunnlag for handelsrestriksjoner, er dette det viktig verktøy for at markedskreftene ikke skal underminere utvikling innenfor dyrs rettigheter og etikk.

Selfangstforbud i Russland

NOAHs arbeid var også sentralt for at en av de store «selfangstnasjonene» skulle snu ryggen til fangsten; Russland. Russland drev første halvdel av 1900-tallet storstilt selfangst på samme måte som Norge, og samlet sammen store mengder diende selunger som drept med hakapik. Skinnene var hovedproduktet, og de skinnene som ikke ble omsatt innenlands gikk til Norge. Men økonomien i selfangsten ble gradvis dårligere og motstanden mot fangsten stadig sterkere, inntil hele fangsten stoppet opp i 2004, da myndighetene innførte skatt på sel-kvotene. En annen grunn til at fangstmennene ga opp, var klimaendringer med tynnere is og vanskeligheter med å finne levende selunger.28

Men verken russisk opinion mot selfangst eller klimatrussel mot selene, gjorde inntrykk på norske myndigheter, som villig sponset det norske pelsfirmaet Riebers planer om å starte opp igjen den russiske fangsten, med seg selv som mottager av skinnene. Rieber Skinn var verdens største selskinns-firma, og med støtte fra Fiskeridepartementet hadde de i flere år forsøkt å etablere kommersiell selfangst ved Kvitesjøen i Russland. Både gjennom fiskeridepartementet, utenriksdepartementet og gjennom Innovasjon Norge skulle norske skattebetaleres penger fremme selfangst i et land som snart tydelig ville vise at de ikke ville være bekjent av den. I 2009 bevilget norske myndigheter 6 millioner NOK29fra fiskeridepartementet og 240 00030 fra utenriksdepartementet for at Rieber skulle kunne ta imot skinn fra selunger slaktet i Russland – i 2008 var summen fra fiskeridepartementet 5 millioner, og de to foregående år 500 000.31 Og som om ikke det var nok, hadde statlige Innovasjon Norge gitt 1,4 millioner i investeringstøtte, og var dermed deleiere med Rieber i et firma som hadde til formål å fremme fangst i Russland, og som hadde bygd opp et mottaksanlegg der.32

Informasjon om at Norge forsøkte å gjenoppstarte fangst på russiske selunger mot opinionens vilje, ble ikke godt mottatt politisk. Russiske myndigheter ble engasjert mot fangsten og en ny lov mot selfangst ble vedtatt i mars 2009.

NOAH gravde opp denne informasjonen, og ga den videre til russiske dyrevernorganisasjoner. Informasjon om at Norge forsøkte å gjenoppstarte fangst på russiske selunger mot opinionens vilje, ble ikke godt mottatt politisk. Russiske myndigheter ble engasjert mot fangsten og en ny lov mot selfangst ble vedtatt i mars 2009, og slo beina under Riebers planer om å bruke russiske selunger til pelsproduksjon. Først kom forbudet mot fangst av ”kvitunger” 16. februar. Samtidig ble det forbud mot å ta livet av voksne hunner, og loven hadde formuleringer om forbud mot ”industriell jakt” på alle pattedyr i det aktuelle området.33 Likevel skulle det være tillatt å fange selunger over to uker – de med mest verdifull pels. Men allerede 18. mars var det klart at alle selunger under ett år også var fredet – med dette forbudet var den kommersielle selfangsten i Russland avsluttet før årets sesong rakk å begynne. Yury Trutnyev, den Russiske naturvernministeren, uttalte: ”Denne blodige fangsten er fra nå av forbudt i vårt land, slik den er i de fleste siviliserte land. Dette er et viktig tiltak for å bevare Russlands biodiversitet.”34 Rieber kunne se langt etter russiske selunger, og norske skattebetaleres penger til tross; investeringene i selslakt i Russland ble gjort verdiløse.

NOAHs samarbeid med russiske dyrevernorganisasjoner var essensielt for den politiske endringen til fordel for dyrene.

I 2011 besluttet Russland, Hviterussland og Kasakhstan å forby import av selprodukter.35 Russland var ett av de viktigste markedene for selskinn, og beslutningen var enda en viktig seier for selene. NOAHs samarbeid med russiske dyrevernorganisasjoner var essensielt for den politiske endringen til fordel for dyrene.

Kilder

  1. European Union law, "Legal Content", eur-lex.europa.eu (Hentet 2014)
  2. Gouvernement of Canada, dfo-mpo.gc.ca (Hentet 2014).
  3. Regjeringen, "Norsk sjøpattedyrpolitikk Norsk sjøpattedyrpolitikk", St.meld. nr. 27 (2003-2004).
  4. EUR-lex. “Regulation (EC) No 1007/2009 of the European Parliament and of the Council of 16 September 2009 on trade in seal products (Text with EEA relevance)”
  5. Regjeringen. “Norsk selfangst og WTO”, 22.05.2014.
  6. NOAH Report, Exhibit EU – 43, European Communities – Measures Prohibiting the Importation and Marketing of Seal Products(DS400, DS401), First Written Submission by the European Union In the World Trade Organization
  7. ABC Nyheter “Millionene og månedene ruller i Norges selstrid mot EU» 27.07.2012
  8. Inspektørrapport sel-fangst, J. Danielsson, 2004, 2005, 2006, 2007, 2010, 2011 og 2012
  9. European Communities – Measures Prohibiting the Importation and Marketing of Seal Products(DS400, DS401) In the World Trade Organization, Exhibit NOR-4 til First Written Submission by Norway og NOR-162 og NOR-163 til Second Written Submission by Norway.
  10. Skjema for selfangstinspektører, Fiskeridirektoratet, og gjennomgåelse av disse i perioden 1985 – 2012.
  11. Høyesteretts dom 21. desember 2011, HR-2011-2382-A.
  12. European Communities – Measures Prohibiting the Importation and Marketing of Seal Products(DS400, DS401) In the World Trade Organization, Exhibit NOR-4 til First Written Submission by Norway og NOR-162 og NOR-163 til Second Written Submission by Norway.
  13. Fiskeridirektoratet, 14.02.11; NOAH Report, Exhibit EU – 43, European Communities – Measures Prohibiting the Importation and Marketing of Seal Products(DS400, DS401), First Written Submission by the European Union In the World Trade Organization.
  14. European Communities – Measures Prohibiting the Importation and Marketing of Seal Products(DS400, DS401) In the World Trade Organization, Exhibit NOR-4 til First Written Submission by Norway og NOR-162 og NOR-163 til Second Written Submission by Norway.
  15. Fiskedirektoratet. «Foreslår å endre reglene for selfangst», under «Høringer» 2010.
  16. The Globe and Mail. “Canada suffers setback in challenge of EU ban on seal products” 25.11.2013
  17. EU Observer. «WTO backs seal fur ban over moral concerns» 26.11.2013.
  18. ABC Nyheter. «Norge vant selstrid mot EU» 25.11.2013.
  19. Altaposten. «WTO gruser EUs selproduktforbud» 26.11.2013.
  20. NRK. «Del-seier for Norge over EU» 25.11.2013.
  21. Aftenposten. «Norge vant mini-seier i kampen mot EUs selforbud» 25.11.2013.
  22. Norway´s Oral Submission, European Communities – Measures Prohibiting the Importation and Marketing of Seal Products In the World Trade Organization, 03.03 – 05.03.2014
  23. EU´s Oral Submission, European Communities – Measures Prohibiting the Importation and Marketing of Seal Products In the World Trade Organization, 03.03 – 05.03.2014
  24. https://www.consilium.europa.eu/en/press/press-releases/2015/10/01/seal-products/
  25. EUR-lex. “Regulation (EC) No 1523/2007 of the European Parliament and of the Council of 11 December 2007 banning the placing on the market and the import to, or export from, the Community of cat and dog fur, and products containing such fur (Text with EEA relevance)”
  26. Gahr Støre i referat fra ”Møte i Europautvalget, 04.11.2008”.
  27. The Globe and Mail. “Canada suffers setback in challenge of EU ban on seal products” 25.11.2013.
  28. “The traditional Russian hunt: organisation, status and prospects”, Benedikt Gofman i ”Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008”, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO
  29. Regjeringen. ”Selfangsten i 2009”, Nyheter 04.03.09, Fiskeri- og kystdepartementet.
  30. Tilsagnsbrev til Rieber Skinn AS fra Utenriksdepartementet, i mail fra Harald Sandhåland, FKD, 03.03.09, videresendt til NOAH 04.03.09
  31. Budsjett for FKD, kap 1050 post 75: ”Fangst, fangstinntekt og tilskudd til ishavs-selfangst 2004 – 2008”, Tilskudd mottaksledd (Kvitsjøen), statistikk fra FKD v/ Guri Eriksen, i mail til NOAH 24.02.09
  32. Bekreftelse på deleierskap med 1 400 000 i White Sea Innovation AS, 991698507 reg. hos purehelp.no, v/ telefonisk kontakt med Egil Andenes, Investeringsfondet for Nordvest Russland, Innovasjon Norge, 24.02.09
  33. RIA Novosti, 27.02.09
  34. National Post, 18.03.09
  35. Voice of Russia (nå Sputnik International, Russlands statlige kringkasting), 21.12.2011, på voiceofrussia.com

NOAHs arbeid

Fakta

  • I 2009 vant dyreverninteressene en stor seier; importforbud mot selprodukter ble innført etter over 50 års politisk kamp. NOAH var helt sentrale i kampen for at dette ikke bare skulle være en midlertidig seier
  • I 2013 besluttet WTO at EU var i sin rett til å iverksette et forbud mot selprodukter av moralske hensyn, og at fangsten i Norge og Canada utgjorde en reell trussel for dyrevelferden.
  • EUs beslutning om å forby selprodukter var en av de første beslutningene som stengte et helt marked for en type varer med begrunnelse i dyrevernhensyn.
  • NOAHs arbeid var sentralt for at en av de store «selfangstnasjonene», Russland, stanset selfangsten. I 2011 besluttet Russland, Hviterussland og Kasakhstan å forby import av selprodukter.