Selfangstindustrien

Bare tre land i verden driver med kommersiell selfangst - Kanada, Namibia og Norge. Norske firmaer har dessuten eierinteresser i kanadisk selfangst, som er verdens største kommersielle fangst.

Med unntak av Namibias fangst av pelssel, har Norge vært en sentral aktør i kommersiell selfangst verden over. Norge driver egen fangst, og er økonomisk involvert i verdens største fangst på grønlandssel som foregår i Kanada. I tillegg har Norge vært økonomisk involvert i å fremme selfangst i Russland. Men i 2009 sa Russland stopp, og forbød fangsten.

Norsk selfangst i dag

Selfangsten i Norge pleide å være en ekstrainntekt for fangstmennene som ellers i året hadde annet arbeid. Det var særlig pels som var produktet. Fortsatt er selfangst en tilleggs-gesjeft - det er ingen som har selfangst som sitt "yrke", det er noe man drar ut på i noen måneder for å tjene ekstra penger. Fangsten er i de senere år gått stadig mer mot å være en «hobby» enn en næring. Fangstmennene selv kaller det en «manndomsprøve» og har uttalt at «vi tar denne turen som en opplevelse».1 En selfangstinspektør innrømmet i 2019 at "størsteparten av (skutas) fangstfolk var uerfarne (...) de måtte selvsagt selv erkjenne, at det at skyte sel fra baugen av en båt, er noe ganske annet enn å drive jakt i land".2

 

 

Dagens selfangst ikke er lønnsom, og har ikke vært det på mange år. Men staten bidrar med å subsidiere 70-80 % av fangstmennenes inntekter.3 Også skinnforhandleren Rieber mottaok i årevis statlig støtte for å drive sitt skinnsalg.4 Hvorfor er selfangsten så godt økonomisk beskyttet av regjeringen i forhold til mange andre næringsveier? Svaret på dette ligger i stor grad i at selfangst- og fiskerinteresser (eierne av selfangstskutene driver gjerne fiske resten av året) har stor innflytelse politisk i Norge, og man ønsker å “holde liv i næringen”. Kort sagt vil noen selge pels og spekk – og de som vil dette er sterkt overrepresentert i organer som bestemmer selens fremtid.5 Også i den nye oppfølgende stortingsmeldingen om sjøpattedyr av 2009, slås det fast uten videre begrunnelse at det er “et mål å holde oppe selfangsten i Vestisen”.6 Innflytelsen har vært så sterk at man har gjort selfangst til et nasjonalt anliggende – en kampsak for hele nasjonen – mens det i realiteten dreier seg om en måte å tjene litt ekstra penger for et lite antall nordmenn, penger de idag får fra staten i form av subsidier.

De norske selfangsten har tatt livet av tusenvis av seler årlig over de siste tiårene. Dette er imidlertid mye lavere antall enn de historisk store fangsttallene som brakte selartene i kne. Det er tradisjonelt grønnlandssel og klappmys som er blitt ofre for jakt der de føder sine unger på isen. Antall dyr som hvert år planlegges slaktet bestemmes av Fiskeridepartementet.

I 2006 ble 13 390 grønnlandsseler og 3640 klappmyser drept – dette var det siste året man tillot kommersiell klappmysfangst. Stikk i strid med fiskeridepartementets eget utsagn i 2006 om at bestandene var “økende”,7 viste det seg at det var vanskelig å finne klappmys og vanskelig å vite hvor mange de egenlig var – dermed ble det stans i fangsten fra 2007.8 Det året ble ca 13 900 grønnlandsseler drept.  I 2009, det siste året hvor den nå sterkt truede klappmyssen ble fangstet, kunne 400 klappmyser fanges (som “forskningsfangst”).9 Samme år var kvoten 40 000 grønnlandsseler i Vestisen og 7 000 grønnlandsseler i Østisen.10 Når man tillot å drepe 400 klappmyser i 2009, var dette etter påtrykk fra næringen – det er den maksimale kvoten man kan kalle “forskningsfangst”, men bakgrunnen for å vedta den var at næringen ønsker så høy fangst som mulig tross forbud.11

Antallet drepte dyr telles i voksne individer, men selfangerne kan omregne kvotene til unger; det går “to og en halv”12 unger på hvert voksne dyr, dvs isteden for å ta livet av 40 000 voksne hadde fangerne lov til å ta 100 000 unger i 2009. Ungene er de mest lønnsomme dyrene å drepe, og myndighetene har ønsket å stimulere til å fange flest av dem.13 Slik Stortingsmeldingen om Sjøpattedyr fra 2004 sier: “Fordi unger gir bedre betalte produkter enn voksne dyr, må det  forventes at fangerne primært vil gå etter unger.” Mellom 2004 og 2007 har ca. 70 % av de drepte grønnlandsselene i Vestisen (men ikke i Østisen) vært unger, og av klappmysene var gjennomsnittlig 85% unger.14

 

Noen skadeskutte seler glir ut i vannet og går tapt. Mange skadeskutte dyr lider i flere minutter mens jegerne manøvrerer båtene sine nært nok til å få klubbet dem bevisstløse.Andrew Butterworth, veterinær og rådgiver for EU i havpattedyrspørsmål

 

 

korte ned:

Ungene er de mest lønnsomme dyrene å drepe, og myndighetene har ønsket å stimulere til å fange flest av dem.15 Slik Stortingsmeldingen om Sjøpattedyr fra 2004 sier: “Fordi unger gir bedre betalte produkter enn voksne dyr, må det  forventes at fangerne primært vil gå etter unger.” Mellom 2004 og 2007 har ca. 70 % av de drepte grønnlandsselene i Vestisen (men ikke i Østisen) vært unger, og av klappmysene var gjennomsnittlig 85% unger.16

Kritikken mot den norske selfangsten var sterkest rettet mot unger som ble drept mens de diet moren. Norge fanget diende unger helt frem til 1989.17 Bilder av mødre som skrek mot fangstmennene mens ihjelslåtte unger ble dratt avgårde foran øynene deres, skapte rettmessige reaksjoner over hele verden. Dette førte til at fangst av selunger stoppet helt. I 996 begynte ungefangsten igjen, men norske myndigheter hevder at det nå bare er ikke-diende unger som slaktes.18 Hvor sant er dette?

Næringen ønsker å kunne drepe unger som dier moren, fordi disse ungene har den mest verdifulle pelsen.19 Regelverket sier ennå at det er forbudt å fange diende unger – men definisjonen på diende er et kunsstykke i bortforklaring: “En unge av grønlandssel anses som diende frem til 20. mars i Østisen og 10. april i Vesterisen.  En klappmyssunge anses som diende frem til 20. mars. Som en følge av disse definisjonene er  det ikke forbudt å ta en unge som dier etter disse  datoene.”20 Fangstnæringen er klar på at de ønsker å ta livet av diende unger21, og både fangstmenn22 og inspektører23 har dessuten påpekt at det er diende unger på isen når de kommer: “Det ble observert flere nyfødte kvitunger lenge etter denne datoen (20.mars).”24 Hvert år har det offisielle forbudet mot å fange diende unger vært opprettholdt men med den samme tvetydige definisjonen. For 2009 ble det svært klart uttrykt fra departementet at det er datoen, og ikke dyrenes faktiske alder og om de faktisk dier, som avgjør om departementet ser på dem som “diende”: ” En videreføring av legaldefinisjonen vil innebære at en unge anses som diende frem til 10. april og at det som en følge av denne definisjonen ikke vil være forbudt å avlive en unge av grønlandssel som dier etter denne dato.”25

Situasjonen er altså slik: Fangstnæringen vil drepe diende unger. De diende ungene er tilstede når fangstmennene ankommer. Myndighetene oppfordrer til å ta flest mulig unger og setter definisjoner som ikke med klarhet beskytter ungene når de er diende. Likevel hevder de samtidig hardnakket overfor det internasjonale samfunnet at Norge ikke fanger diende unger.26 Hvorvidt det faktisk tas unger som dier moren i norsk fangst, og hvor pelsen fra disse ungene eventuelt skulle gå, er derfor høyst uklart. Det som derimot er klart er at selfangerne presser på politisk for å tillate slik fangst i stor skala: “Fangstsiden av næringen ønsker muligheten til kvitungefangst (…) Den interne uenigheten i næringen var etter vår vurdering utslagsgivende da myndighetene valgte å videreføre forbudet mot kvitungefangst i forbindelse med Sjøpattedyrmeldingen i 2004. Hadde næringen vært enig om at det var ønskelig med slik fangst, er vår bestemte oppfatning at da ville også myndighetene tillatt slik fangst.”27

De selungene som i følge myndighetene blir tatt livet av, er få uker gamle unger. De har for øvrig blitt forsøkt “redefinert”, slik at opinionens medfølelse ikke så lett skulle mobiliseres. Internasjonale organisasjoner kalte disse få uker gamle dyrene for “sel-babyer” – et begrep som reflekterer deres hjelpeløshet og unge alder. Den norske fangst-organisasjonen “Høge Nord Alliansen” lanserte isteden begrepet “sel-ungdom”,28 som tydeligvis skulle gi assosiasjoner til noen det ikke var like lett å føle sympati for. Det må likevel innrømmes at det ikke er mye ungdommelig kraft og kampevne i de ukesgamle ungene, og selv om alle ikke lenger er “dieunger”, er de både ute av stand til å effektivt flykte eller forsvare seg.

legge til i 2020 var kvoten xxx, og 11 000 dyr ble drept. kanskje i starten 

 

 

 

 

 

Metodene i dagens fangst

Viltlovens bestemmelser om yngletidsfredning gjelder ikke for sel – de er en av de få artene hvor man regelrett går etter dyrene i den aller mest sårbare perioden av deres liv. Våpnene som ble brukt på selfangst i fangsten begynnelse var gevær og hakapik i diverse former. Man heiste seler ombord fra iskanten ved å “hake” dem på en lang krok.29 Fortsatt drepes selene ved skudd eller hakapik, og fortsatt benyttes "krøking" hvor selene hakes opp i båten.

mer om kvoter og metoder, om subsidier til fangsten og "begrunnelse". hvor mange skuter etc. 

Selfangstskutene er isgående skuter som baner seg vei inn mot isen der selene vandrer for å føde sine unger. Skutene ankommer rundt tiden da selene føder eller noe senere.30 Voksne seler skytes fra båten eller på isen, deretter skal de slås med hakapikens butte ende og krok. Så skal de blodtappes for å sikre død, men bare hvis “hensynet til videre fangst gjør det mulig” og ikke hvis det drives “plukkfangst”.31 “Plukkfangst” består i at mange voksne eller unger skytes fortløpende fra båten eller på isen, uten umiddelbar blodtapping. 32Ungene kan slås med hakapik eller “slagkrog” mens de er ved bevissthet, dvs uten å  skytes.33

"Krøking ble forbudt i 1991, etter avsløringer fra en inspektør (Lindberg-saken, se under). Men i 2003 ble det tillatt igjen etter press fra næringen. 34 Metoden risikerer åpenbart å være ekstremt smertefull, og tillates hvs det er “ugustige” værforhold, hvilket det lett blir. I 2010 forsøkte Fiskeridirektoratet igjen å forby både krøking og plukkfangst, 35 men forslaget ble skrinlagt av hensyn til næringen, som mente de ville tape penger om de ikke fikk fortsette med dette.

Veterinærrapporter har dokumentert en høy prosent av levende flådde dyr med samme type fangstmetoder som brukes i Norge.36 Veterinærrapportene som har dokumentert sannsynlig flåing av levende dyr, er basert på analyser av filming fra luften av reell fangst, samt post-mortem undersøkelser av selenes hodeskaller. De konkluderer med at “fangsten resulterer i betydelige og uakseptable lidelser.”37

Norske myndigheters informasjon innrømmer at dyrene ikke er lette å ta livet av: “Dyrene skytes i hodet og skuddavstandene er korte, vanligvis 30 – 70 m. Skytingen er likevel meget krevende, da målet er lite og  underlaget kan være i bevegelse.”38 I tillegg til at det er vanskelig å treffe riktig, er det sterk økonomisk motivasjon for å få så mange dyr som mulig ombord: “Ved god fangst kan flere hundre bli fangstet hver dag.”39 Skuddavstandene er heller slett ikke korte under praktisk selfangst hvor fangstmennene ønsker å få tak i så mange dyr som mulig. Selene ligger ofte i klynger. Inspektører har blant anet påpekt at:”På minst 90% av selen har kulen truffet bløtvev og gått tvers gjennom dyret. Når man skyter på en sel er det stor fare for at kulen går videre og skader sel som ligger i nærheten.”40

mer om skadeskyting og kvitingen , uttalelser - som i andre artikkel

Det er vanlig å se dyr som slås eller skytes, og beveger seg, flykter skadde, eller slås gjentatte ganger etter hverandre med hakapiken til de ligger stille.41 Les mer om hvordan selene opplever fangsten her.

 

 

 

Historisk utryddelsesfangst

Selfangsten slik den foregår i Norge idag begynte på 1800-tallet. Først ble selene kun fanget i liten skala og langst kysten. I 1867 begynte man å fange grønlandsseler i Østisen, men antall dyr drept har man tall på kun fra 1875. Grønlandsselene i Vestisen ble utnyttet av fangstmenn fra Nederland, England, Tyskland og Danmark før Norge kom på banen. Først i 1846 kom nordmenne til området – for øvrig ble selfangsten her startet av Svend Foyn, mannen som senere skulle stå ansvarlig for den norske hvalfangsten som brakte flere hvalarter på randen av utryddelse.42

De første registreringene er på ca. 15 000 dyr, men opp mot 1900-tallet vokste antall drepte dyr til 100 000 årlig, med en topp på 1920-1930 hvor 200-300 000 dyr ble tatt livet av hvert år.43 Maksimalt antall drepte dyr årlig var  50 000- 120 000 i perioden 1870-1880,  denne overutnyttelsen satte dype spor i populasjonen.44 Klappmyssene ble fanget mer intensivt etter 1920, da man fant områdene hvor de fødte ungene sine. Antall dyr drept var ca 40 – 60 000 årlig frem til 1950-tallet – også denne kvoten bidro til å knekke bestanden.45 Under andre verdenskrig ble det en pause i fangten, men den ble gjenopptatt, og antallet drepte dyr var jevnt høyt frem til 1955. Alle dyr ble tatt; diende, nyfødte selunger inkludert – deres pelser var blant de mest ettertraktede.

 

Selfangerne drev også andre dyr til utryddelse

Selfangstbåtene fanget også andre dyr: Frem til 1950-tallet ble et antall hvalross drept hvert år.46 Og det var vanlig å fange inn og bringe med seg isbjørnunger (hvorpå mødrene ble drept) – 30 294 levende isbjørnunger og over 20 000 døde isbjørner ble brakt i land av selfangere i perioden 1871 til 1973 (da isbjørnen ble fredet).47 De levende bjørnungene ble solgt til sirkus og dyrehager.

Beskrivelsene av tildligere tiders fangst handler ikke mye om dyrene og eventuelle lidelser – det handler om hvor hardt og farlig fangstlivet var og hvor viktig det var å være rask og drepe mange slik at man tjente mest mulig penger på turen.48 Det skal imidlertid ikke mye insikt til for å forstå at lidelsene har vært enorme for både selene og de andre dyrene – både for de som ble drept på isen, de som ble halveis drept før de kom ombord og de som levde i fangenskap ombord. Selfangst-tradisjonen handlet om å rasere alt levende dyreliv man kom over,  se fullstendig bort i fra dyrenes evne til smerte og lidelse og ha all fokus på å drepe så mange som mulig så fort som mulig.

Som Fridtjof Nansen skrev i boken “Blant Sel og Bjørn” (1924): “Det gjelder å arbeide fort, og i hastverket tas det nok ikke alltid så nøye om ungene er slått helt døde før de blir flådd. Det påstås at den flådde selskrotten stundom kan levne til igjen og gå i vannet. I det hele er det vel en håndtering som ikke virker foredlende på mennenes følelsesliv.”

Lindberg-saken: Et veiskille

Selfangstinspektøren Odd F. Lindberg er det kjent navn over hele verden, og det han er kjent for er å være den første som med film og bilder viste offentligheten hva norsk selfangst innebar for dyrene. Saken fikk også store konsekvenser for ytringsfrihetsdebatten i Norge. 49

Helt frem til 1989 hadde det ikke blitt reist vesentlig kritiske røster mot selfangsten innen Norge. I resten av verden var selfangst imidlertid et hett debatt-tema gjenom hele 1970- og 1980-tallet: Norsk selfangstnæring var allerede betydelig merket av disse kampanjene – i 1983 forbød EU salg av kvitunger (nyfødte unger som ble drept mens de ennå diet moren), og dette reduserte produktene fra den norske selfangsten med 90 % og brakte næringen i den situasjon at de ikke lenger kunne overleve uten statsstøtte (hvilket de har fått siden det).50

Til tross for en internasjonal debatt om selfangst, fantes det omtrent ikke norske kritikere, iallefall ikke kritikere som turde snakke offentlig. NOAH ble dannet først i 1989. Da Odd F Lindberg,  en polarforsker og journalist, ble med som frivillig inspektør på selfangstskuta “Harmoni” i 1987, ble han vitne til overgrep som av selfangerne ble sett på som ren rutine. For å undersøke om det han hadde sett var den vanlige praksisen, ble han med som selfangstinspektør også i 1988, denne gangen ansatt av staten. Lindbergs oppgave var å være inspektør for myndighetene og følgelig kartla han med film og foto hvordan regler ble rutinemessig brutt, og hvordan fangsten påførte dyrene lidelse. I sin bok beskriver Lindberg behandlingen av dyrene, illustrert med fotografier: “Så snart dyrene ble vinsjet ombord, ble de flådd. Noen flåddes levende, andre ble trampet, sparket eller slått ihjel med øks før de flåddes. (…) Det var særlig hettakallene som ble avlivet med den typen verktøy (…) En fangstmann er i ferd med å drepe både mor og unge med den spisse delen av hakapiken (…) Når blåryggen diet sin mor fikk den hakapiken gjennom hodet og ble slept bort. Moren fulgte etter ungen som fangstmannen dro frem til siden av skipet.” 51

Boken kom imidlertid først etter en av de mest skandaløse prosesser for ytringsfriheten i norsk historie: Da Lindberg hadde avsluttet sesongen 1988, sendte han en grundig rapport til myndighetene, med vedlagt foto- og filmmateriale. Lindberg forventet at myndighetens fokus skulle rettes mot de dokumenterte ulvolighetene, men tok feil: Rapporten i sin helhet ble umiddelbart unndratt offentligheten,  selv om departementet på forhånd hadde uttalt at den skulle være offentlig.  Lindberg møtte en svært fiendlig holdning fra Fiskeridepartementet og ble beskyldt for å fare med løgn, til tross for dokumentasjon via foto/film. Lindberg ble sjokkert over mottagelsen, men fast bestemt på at dette ikke kunne være riktig måte å håndtere saken på – han gikk derfor til bladet Tromsø, som publiserte materialet. Publiseringen ble etterfulgt av en svært opphetet debatt – hvor selfangserne gikk til sak mot avisen Tromsø og Lindberg for ærekrenkelse (grunnet at det ble vist bilder av fangstutøvelse). På en ekstraordinær måte, som mangler sidestykke i norsk historie, tok norske myndgheter side i saken – mot sin egen inspektør, Lindberg. Politikere av alle farger uttalte seg negativt og tildels nedsettede om Lindberg. Daværende utenriksminister, Thorvald Stoltenberg, ringte Lindberg hjem for å få ham til å trekke sine uttalelser og rapporten. I 1989 sendte Stoltenberg regjeringsadvokaten til NRK for å få stoppet visning av Lindbergs dokumentasjon. Bladet Tromsø ble dømt i 1992 for å ha krenket selfangerne ved å offentliggjøre Lindbergs rapport.

Regjeringen nedsatte en granskingskommisjon om selfangsten, som munnet ut i en NOU-rapport hvor man ironisk nok anbefaler flere endringer i selfangsten – de samme som Lindberg selv anbefalte. Som nevnt over; ble endringene igjen opphevet og forsøkt gjeninnført. Men praksis per i dag er den samme som den Lindberg dokumenterte.  Som følge av Lindbergs dokumentasjon, ble det etter 1989, på papiret, ikke lenger tillatt å fange diende selunger. Imidlertid anerkjenner ikke rapporten Lindbergs dokumentasjon eller kritikk. Lindberg ble regelrett jaget i eksil i Sverige, og publiserte der sine betraktninger om selfangsten i bokform. det ble også laget en svensk film, som TV2 valgte å vise i 1994 – også da forsøkte selfangerne å kneble norsk presse ved å gå til sak, men TV2 vant saken.

Lindbergs historie er historien om hvordan  den første norske kritiske stemmen mot selfangst ble møtt. Det er også en demonstrasjon av hvordan det moderne Norge kunne agere som en stat uten ytringsfrihet – med knebling av presse,  regelrett forfølgelse av kritikske stemmer, hemmelighetsstempling av offentlig materiale og forbud mot å vise bildedokumentasjon. Gjennom hele 1990-tallet var det i praksis forbundt å vise Lindbergs bilder – noe NOAH likevel gjorde.  Norske myndigheter har aldri beklaget sin behandling av Lindberg-saken, heller ikke da  dommen mot avisen Tromsø ble opphevet av Menneskerettighetsdomstolen i 1999. Den massive og uverdige partiskhet som man så fra en samlet regjering og storting mot Lindbergs kritikk, preger den politisk selfangstdebatten også idag: Fiskeri- og utenriksdepartement agerer som selfangstnæringens talsrør, og selv 30 år etter Lindberg har ikke det politiske Norge tatt en skikkelig debatt om selfangsten.

 

 

 

Norsk Selfangst - nedslakting på isen

Norge er ett av få land i verden som driver kommersiell selfangst - en fangst som består i regelrett nedslaktning av dyr som er uten sjanse til å flykte.

Hvem drepes under selslakten?

De norske selfangerne tar hvert år livet av tusener seler. Det er tradisjonelt grønnlandssel og klappmys som er blitt ofre for jakt der de føder sine unger på isen. Men også kystseler skytes. Antall dyr som hvert år planlegges slaktet - kvotene – bestemmes av Fiskeridepartementet. For 2009 gjelder det 40 000 grønnlandsseler i Vestisen og 7 000 grønnlandsseler i Østisen.[1] I tillegg kan 400 klappmyser fanges. 1 Antallet drepte dyr telles i voksne individer, men selfangerne kan omregne kvotene til unger; det går "to og en halv"[2] unger på hvert voksne dyr, dvs isteden for å ta livet av 40 000 voksne har fangerne lov til å ta 100 000 unger.

Imidlertid har ikke hele kvoten blitt tatt de siste årene, og fangsten av klappmysene har endret seg drastisk de siste få år. I 2006 ble 13 390 grønnlandsseler og 3640 klappmyser drept – dette var det siste året man tillot kommersiell klappmysfangst. Stikk i strid med fiskeridepartementets eget utsagn i 2006 om at bestandene var ”økende”, viste det seg at det var vanskelig å finne klappmys og vanskelig å vite hvor mange de egenlig var – dermed ble det stans i fangsten fra 2007.[3] Det året ble ca 13 900 grønnlandsseler drept. I 2008, derimot, deltok bare ett skip, og 744 unger og 519 voksne grønnlandsseler ble drept. Når man tillater å drepe 400 klappmyser i 2009, er dette etter påtrykk fra næringen – det er den maksimale kvoten man kan kalle ”forskningsfangst”, men bakgrunnen for å vedta den er at næringen ønsker så høy fangst som mulig tross forbud.[4]

Ungene er de mest lønnsomme dyrene å drepe, og myndighetene ønsker å stimulere til å fange flest av dem.2 Gjennom de siste årene har ca. 70 % av grønnlandsselene i Vestisen (men ikke i Østisen) vært unger, og av klappmysene var gjennomsnittlig 85% unger.[5] Det er da de mest hjelpeløse dyrene som er offer for slakten. De få uker gamle selungene - mange nylig forlatt av moren, liggende i grupper for å vokse seg klare for livet i vannet - har ingen mulighet til å unnslippe selfangerne. En og en blir slaktet ned med hakapiken, og den fryktopplevelse det må være for dyrene å se dette utspille seg uten mulighet til å kunne bevege seg eller flykte fra trusselen, er åpenbar.

"Fordi unger gir bedre betalte produkter enn voksne dyr, må det  forventes at fangerne primært vil gå etter unger."

Stortingsmelding 27 om havpattedyr

Drepes det diende unger?

Kritikken mot selfangsten var som sterkest da unger ble drept mens de diet moren. Norge fanget diende unger helt frem til 1989.2 Bilder av mødre som skrek mot fangstmennene mens ihjelslåtte unger ble dratt avgårde foran øynene deres, skapte rettmessige reaksjoner over hele verden. I 996 begynte ungefangsten igjen, men norske myndigheter hevder at det nå bare er ikke-diende unger som slaktes.2 Hvor sant er dette?

Næringen ønsker å kunne drepe unger som dier moren, fordi disse ungene har den mest verdifulle pelsen.2 Regelverket sier ennå at det er forbudt å fange diende unger - men definisjonen på diende er et kunsstykke i bortforklaring:

"En unge av grønlandssel anses som diende frem til 20. mars i Østisen og 10. april i Vesterisen.  En klappmyssunge anses som diende frem til 20. mars. Som en følge av disse definisjonene er  det ikke forbudt å ta en unge som dier etter disse  datoene." 2

Fangstnæringen er klar på at de ønsker å ta livet av diende unger[6], og både fangstmenn [7] og inspektører [8] har dessuten påpekt at det er diende unger på isen når de kommer:

"Det ble observert flere nyfødte kvitunger lenge etter denne datoen (20.mars)."4)

Renate Nilsen, selfangstinspektør 1999

Hvert år har det offisielle forbudet mot å fange diende unger vært opprettholdt men med den samme tvetydige definisjonen. I 2009 ble det svært klart uttrykt fra departementet at det er datoen, og ikke dyrenes faktiske alder og om de faktisk dier, som avgjør om departementet ser på dem som "diende":1

” En videreføring av legaldefinisjonen vil innebære at en unge anses som diende frem til 10. april og at det som en følge av denne definisjonen ikke vil være forbudt å avlive en unge av grønlandssel som dier etter denne dato.”

Sjøpattedyrrådet 2009

Situasjonen er altså slik: Fangstnæringen vil drepe diende unger. De diende ungene er tilstede når fangstmennene ankommer. Myndighetene oppfordrer til å ta flest mulig unger og setter definisjoner som ikke med klarhet beskytter ungene når de er diende. Likevel hevder de samtidig hardnakket overfor det internasjonale samfunnet at Norge ikke fanger diende unger.[9]

Hvorvidt det faktisk tas unger som dier moren i norsk fangst er derfor høyst uklart. Det som derimot er klart er at selfangerne presser på politisk for å tillate slik fangst i stor skala:

”Fangstsiden av næringen ønsker muligheten til kvitungefangst (…) Den interne uenigheten i næringen var etter vår vurdering utslagsgivende da myndighetene valgte å videreføre forbudet mot kvitungefangst i forbindelse med Sjøpattedyrmeldingen i 2004. Hadde næringen vært enig om at det var ønskelig med slik fangst, er vår bestemte oppfatning at da ville også myndighetene tillatt slik fangst. ”

Høge Nord Alliansen 6

De selungene som i følge myndighetene blir tatt livet av, er få uker gamle unger. De har for øvrig blitt forsøkt "redefinert", slik at opinionens medfølelse ikke så lett skulle mobiliseres. Internasjonale organisasjoner kalte disse få uker gamle dyrene for "sel-babyer" - et begrep som reflekterer deres hjelpeløshet og unge alder. Den norske fangst-organisasjonen "Høge Nord Alliansen" lanserte isteden begrepet "sel-ungdom"[10], som tydeligvis skulle gi assosiasjoner til noen det ikke var like lett å føle sympati for. Det må likevel innrømmes at det ikke er mye ungdommelig kraft og kampevne i de ukesgamle ungene, og selv om alle ikke lenger er "dieunger", er de både ute av stand til å flykte eller forsvare seg.

Hvordan foregår slakten?

Selfangstskutene er isgående skuter som baner seg vei inn mot isen der grønnlandsselene og klappmysene vandrer for å føde sine unger. Skutene ankommer rundt tiden da selene føder7 eller noe senere. Ungene og deres mødre ligger spredt på isen, ofte i nærhetene av andre seler med unger, andre ganger er avstandene mellom selene større. Hvis skutene kommer først etter at mødrene har dratt til paringsplassen sammen med hannene, ligger bare selungene igjen når fangstmennene kommer på isen. Men fangstmennene kommer også over voksne seler i vannet eller på langs iskanten. Voksne seler skytes fra båten eller på isen, deretter skal de slås med hakapikens butte ende og krok (bare krok hvis de "ligger stille"). Så skal de blodtappes for å sikre død, men bare hvis "hensynet til videre fangst gjør det mulig"2 og ikke hvis det drives "plukkfangst". "Plukkfangst" består i at mange voksne eller unger skytes fortløpende fra båten eller på isen, uten umiddelbar blodtapping.2

"Dyrene skytes i hodet og skuddavstandene er korte, vanligvis 30 - 70 m. Skytingen  er likevel meget krevende, da målet er lite og  underlaget kan være i bevegelse." 2

I tillegg til at det er vanskelig å treffe riktig, er det sterk økonomisk motivasjon for å få så mange dyr som mulig ombord:

"Ved god fangst kan flere hundre bli fangstet hver dag."2

Ungene kan slås med hakapik eller "slagkrog" mens de er ved bevissthet, dvs uten å  skytes.2 Hakapik, som er det vanligste redskapet, er et treskaft med en metall-”sigd” i enden – den har en lang spiss ende og en flat ”butt” ende.

Veterinærrapporter har dokumentert en høy prosent av levende flådde dyr med samme type fangstmetodene som brukes i Norge,[11] men det finnes ingen felt-undersøkelser fra Norge om hvor lang tid dyrene bruker på å dø. Det finnes kun en undersøkelse fra 1995, som ikke er representativ for fangstsituasjonen, da den var et kontrollert forsøksprosjekt. [12]Norske selfangstinspektører har derimot rapportert at faren for skadeskyting er stor: 8

"Vi konkluderer med at fangsten resulterer i betydelige og uakseptable lidelser." 12

"Når man skyter på en sel er det stor fare for at kulen går videre og skader sel som ligger i nærheten." 8

Faren for skadeskyting må sies å være stor under slike forhold. Men det er ikke bare skadeskyting som utgjør lidelse for dyrene. Når dyrene ligger på isen og ser hva som er i ferd med å skje rundt dem, opplever de naturligvis sterk frykt og er samtidig ute av stand til å flykte.

Hva med dyrevernloven?

Seler skal være beskyttet av Dyrevernloven. Imidlertid ble ansvaret for "vern" av alle arter som lever i havet - fisk, sel og hval - underlagt Fiskeridepartementet, da omorganiseringen og dannelsen av Mattilsynet ble satt i verk. Fiskeridepartementet har tradisjon for å fremme fangstnæringene, ikke å verne dyrene som er utsatt for fangst. De har nå har begge oppgavene, og i er realiteten er havlevende dyr uten reelt rettsvern. Myndighetene fremstår rolle i ekstrem grad som samarbeidspartner med næringen, og ikke som en ”nøytral” part som er  lyttende overfor verneinteresser så vel som næringsinteresser. Denne situasjonen bidrar til en uholdbar situasjon med tanke på myndighetenes ansvar i forhold til dyrevernlovgivning.

Hvorfor drives selfangsten?

Selfangsten drives for profittformål - fordi det pleide å være en klekkelig ekstrainntekt for fangstmennene som ellers i året hadde annet arbeid. Dagens selfangst ikke er lønnsom2 , men  det fortsatt penger i kassa for de få personene som er involvert i fangst og pelsproduksjon, fordi staten bidrar med å subsidiere 70-80 % av næringens inntekter.2 Også skinnforhandleren Rieber mottar statlig støtte for å drive sitt skinnsalg. Hvorfor er selfangsten så godt økonomisk beskyttet av regjeringen i forhold til mange andre næringsveier?

Svaret på dette ligger i stor grad i at selfangst- og fiskerinteresser (selfangstskutene driver gjerne fiske resten av året) har stor innflytelse politisk i Norge, og man ønsker å "holde liv i næringen" til produktene kanskje blir lønnsomme i seg selv. Kort sagt vil noen tjene penger på å selge pels og spekk - og de som vil dette er sterkt overrepresentert i organer som bestemmer selens fremtid.[13] Innflytelsen har vært så sterk at man har gjort selfangst til et nasjonalt anliggende - en kampsak for hele nasjonen - mens det i realiteten dreier seg om en måte å tjene penger på for et relativt lite antall nordmenn.

Kilder:

[1] Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet 2008.

[2] Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet.

[3] Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet 2007.

[4] Referat fra sjøpattedyrrådets møte 2008, pers. meddelelse  fra tilstedeværende representant for dyrevernsiden, Tanja Shumacher, om diskusjon i møtet.

[5] Utregnet på bakgrunn av fangststatistikk for årene 2004-2007, gjengitt i Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet for de aktuelle årene. ( 2004: 78 % unger grønnlandssel og 79% unger klappmys; 2005: 65% UNGER GRØNNLANDSSEL VEST, 11 % UNGER GRØNNLANDSSEL ØST OG 95% UNGER KLAPPMYS; 2006 70% UNGER GRØNNLANDSSEL VEST, 1 % UNGER GRØNNLANDSSEL Øst og 85% unger klappmys; 73 % unger grønnlandssel vest og 4% unger grønnlandssel øst).

[6] ”Risikoanalyse sel og hval”, Høge Nord Alliansen, FHF prosjekt 221034, 2006.

[7] “Norwegian sealing as seen from a sealers perspective”, Bjørne Kværnmo i Prospects for future sealing in the North Atlantic Proceedings of the 13th Norwegian-Russian Symposium, Tromsø, 25-26 August 2008, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO

[8] Inspektørrapport, Renate Nilsen, selfangstinspektør 1999.

[9] http://www.norsk.dk/policy/environment/sealing/sealing.htm: ”Fangst av diende unger, dvs. unger som ikke er forlatt av moren, tillates ikke i norsk selfangst.”, sist sjekket februar 2009.

[10] Høge Nord Alliansens represetnant i debatt med NOAH om sel 1996.

[11] “Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards Island March 2001”, IFAW

[12] ”Avliving av selunger. Praktisk utprøving og registrering av godkjente avlivingsmetoder”, Øen, VESO, NVH, 1995.

[13] Beskriver sammensetning av Sjøpattedyrrådet hvorav 10 av 11 medlemmer er representanter fra ulike næringsorganisasjoner og 1 er representant fra Fiskeridirektoratet., Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet.

 

 

 

 

 

 

Norsk selfangst - historisk sett

vest Exploitation levels reached a historical maximum in the 1870s and 1880s when annual catches of harp seals (pups and adults) varied between 50,000 and 120,000. The Greenland Sea (West Ice) stock of harp seals has been subject to commercial exploitation for centuries. Knowledge of the Greenland Sea catches in the 18th and the first two-thirds of the 19th century, performed by Dutch, British, German and Danish ships, is poor. Norwegian sealers appeared for the first time in the Greenland Sea in 1846, and have subsequently participated with increased effort. Exploitation levels reached a historical maximum in the 1870s and 1880s when annual catches of harp seals (pups and adults) varied between 50,000 and 120,000.

øst

After 1875 the total catches increased, with levels between 15,000 and 60,000 up to around 1900, above 100,000 after this year, and with the largest catches taken in the 1920s and 1930s (annual average of 200,000 – 300,000 animals).

(tore haug, tromsø synops)

1950: over 88 000 klappmys og 161 000 gr sel; 1960 – 45 000 klapp 170 000 gr; 1970: 42 000 – 146 000; 1980: 15 000 – 45 000; 1990 – 270 -14 950; 2000; 1870 - 18 670 ; 2005 – 3 820 – 17 770; 2006: 3640 – 13 390: 2007; 62 (forskningsformål) – 13 981 (SSB 375 selfangst, stat årbok 2008)

 

 

[1] Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet 2008.

[1] Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet.

[1] Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet 2007.

[1] Referat fra sjøpattedyrrådets møte 2008, pers. meddelelse  fra tilstedeværende representant for dyrevernsiden, Tanja Shumacher, om diskusjon i møtet.

[1] Utregnet på bakgrunn av fangststatistikk for årene 2004-2007, gjengitt i Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet for de aktuelle årene. ( 2004: 78 % unger grønnlandssel og 79% unger klappmys; 2005: 65% UNGER GRØNNLANDSSEL VEST, 11 % UNGER GRØNNLANDSSEL ØST OG 95% UNGER KLAPPMYS; 2006 70% UNGER GRØNNLANDSSEL VEST, 1 % UNGER GRØNNLANDSSEL Øst og 85% unger klappmys; 73 % unger grønnlandssel vest og 4% unger grønnlandssel øst).

[1] ”Risikoanalyse sel og hval”, Høge Nord Alliansen, FHF prosjekt 221034, 2006.

[1] “Norwegian sealing as seen from a sealers perspective”, Bjørne Kværnmo i Prospects for future sealing in the North AtlanticProceedings of the 13th Norwegian-Russian Symposium, Tromsø, 25-26 August 2008, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO

[1] Inspektørrapport, Renate Nilsen, selfangstinspektør 1999.

[1] http://www.norsk.dk/policy/environment/sealing/sealing.htm: ”Fangst av diende unger, dvs. unger som ikke er forlatt av moren, tillates ikke i norsk selfangst.”, sist sjekket februar 2009.

[1] Høge Nord Alliansens represetnant i debatt med NOAH om sel 1996.

[1] “Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards Island March 2001”, IFAW

[1] ”Avliving av selunger. Praktisk utprøving og registrering av godkjente avlivingsmetoder”, Øen, VESO, NVH, 1995.

[1] Beskriver sammensetning av Sjøpattedyrrådet hvorav 10 av 11 medlemmer er representanter fra ulike næringsorganisasjoner og 1 er representant fra Fiskeridirektoratet., Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet.

Norsk selpelsproduksjon – den kanadiske selfangstens grunnsten

 

Kanadas selfangst dreper flest sel hvert år, men Norge må også påta seg et betydelig ansvar for denne nedslaktingen.

 

Norge er en av de økonomiske hovedaktørene bak Kanadas kontroversielle selfangst. Den største innkjøperen av selskinn i Kanada er et norsk-eid selskap, 1) og den norske regjeringen fortsetter å gi store årlige subsidier til dette selskapet.2) Til tross for motstand blant de fleste kanadiere – ifølge undersøkelser over 70 %3) -  kan derfor denne fangsten fortsette med norske penger.

 

Norske skattekroner til kanadisk skinnbehandling

Det norske selskapet G C Rieber eier og opererer et kanadisk datterselskap kalt Carino, som er basert på Newfoundland. Carino er den største selskinns-produsenten i Kanada, og for øyeblikket kjøper Rieber – gjennom Carino – omtrent 70% av selskinnet på det kanadiske markedet hvert år.1) Selskinnene som kjøpes av Carino fraktes til RieberSkinn i Bergen, enda et datterselskap av GC Rieber, for farging. Norges fangst utgjør mindre enn 10% av det totale antall selskinn som blir behandlet hos Rieber Skinn, mens de kandiske skinnene utgjør 90%.1) Få kjenner til hvor viktige de norske subsidiene er for å holde liv i den kanadiske selfangsten. Mellom 20-30% av de norske sel-subsidiene går direkte til GC Rieber.4) I løpet av det siste tiåret har GC Rieber årlig mottatt mellom 1.8 og 2.8 millioner norske kroner i subsidier fra den norske regjeringen,1)  og pengestøtten til Rieber antas i Stortingsmeldingen fra 2004 om sjøpattedyr også i fremtiden å være i størrelsesorden 2 millioner. 2)  I realiteten subsidierer den norske regjeringen Rieber for å behandle importerte skinn.

 

Produksjonen i Norge er i det alt vesentlige basert  på skinn fra Canada der det meste av selfangsten  foregår.”

Stortingsmelding nr. 27, 2004 2)

 

Kanadas fangst kritisert av veterinærer

Hvert år kommer nye filmavsløringer fra den kanadiske selfangsten, som viser den samme selvfølgelige grusomhet år etter år: skrekkslagne dyr som ikke kan unnslippe nedslakting, levende dyr som ser blodige rester av døde dyr ligge slengt rundt seg. En veterinærrapport fra Kanada mars 2001 slår fast at 42% av selene som ble drept, til og med risikerte å ha vært ved bevissthet mens de ble slept og flådd. I rapporten uttaler veterinærene følgende: "Vi konkluderer med at fangsten resulterer i betydelige og uakseptable lidelser." Rapporten er basert på observasjon av jakten fra isen og fra luften, samt post mortem undersøkelser av 76 selkadavre. 17% av kadavrene hadde ikke tegn til påvirkning fra klubbing, ytterligere 25% hadde minimum til moderate skader, som ikke ble vurdert tilstrekkelig for å forårsake bevissthetstap. 5)

 

42% av selene som ble drept, kan ha vært ved bevissthet mens de ble slept og flådd.

 

”Humant akseptabel” lidelse

Rapporten ble tydeligvis for sterk kost for den offisielle kanadiske veterinærforeningen, som ikke har et kritisk syn på selslakten. En rapport ble laget som ”frikjenner” selfangsten som human – årsaken til at uavhengige og offisielle veterinærer kan få så ulike resultater kommer delvis frem i rapporten:

” Daoust (tilsynsveterinær), fant på samme tidspunkt og samme sted, at 86% av kraniene var totalt knust av slaget fra hakapiken. Hans tilstedeværelse om bord på selskutene kan ha fått selfangerne til å slå selkraniene med større styrke.” 6) Det skinner ikke desto mindre igjennom i rapporten at undersøkelsene som konklusjonen bygger på ikke alltid er like grundige, blant annet fremgår det at cornearefleksen (en viktig indikasjon på bevissthetstilstand under bedøvelse) bare ble sjekket hos noen få dyr,6) dessuten tas ikke dyr som ble skutt på og kom seg unna, med som skadeskutte i statistikken.6) Til sist kan man se at definisjonen på skadeskyting rett og slett er en annen i denne rapporten: ”Noen mennesker vil aldri akseptere noen form for tidsintervall mellom skyting og død.” 6) Rapportens forfattere har derimot et mer tøyelig begrep på når et dyr er skadeskutt eller umiddelbart dødt, og konkluderer til slutt med at de fleste seler blir drept - ikke momentant – men på en ”humant akseptabel måte”6) , underforstått at et visst tidsintervall med lidelse for dem anses akseptabelt.

 

Kanada dreper flest seler. Men selenes skinn kjøpes av norske statsstøttede interesser. Norge er derfor direkte ansvarlig for lidelsene og nedslaktingen.

 

Kilder: 1) Tall fra IFAW og HSUS basert på rapport fra det Kanadiske Instituttet for Handel og Miljø 2001. 2) Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004, 3) Polling shows 71% of Canadians – including 60% of Atlantic Canadians - support banning the seal hunt outright, or limiting the hunt to seals over one year of age. (Ipsos-Reid, 2004). 4) 2 av 12 millioner går til mottaksleddet, dvs, Rieber og Polargodt hundekjeksproduksjon, Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004, 5) Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards Island March 2001, IFAW; 6) Animal welfare and the harp seal hunt in Atlantic Canada, Daost PY, Crook A, Bollinger TK, Campbell KG og Wong J, Can Vet J 2002 Sept; 43 (9):687-94;

 

 

 

 

2) A report published by five Canadian veterinarians, also based on observations of the 2001 seal hunt, and a review of video footage obtained by IFAW for the 2001 hunt (hereafter referred to as Daoust et al.) The Canadian Department of Fisheries and Oceans (DFO) constantly claims that this report was “issued by the Canadian Veterinary Medical Association”.   In truth, the report carries the caveat (p. 688) that, “The views expressed in this article are those of the authors and do not constitute an official position of the CVMA.

In marked contrast, the figure cited from Daoust et al.’s report represents the number of seals clubbed or shot that were brought on board sealing vessels while still conscious.

 

 

 

Canadas selfangst dreper flest sel hvert år, ca 200-300 000. Men Norge må også påta seg et betydelig ansvar for denne nedslaktingen.

 

Norge er en av de økonomiske hovedaktørene bak Canadas kontroversielle selfangst. Den største innkjøperen av selskinn i Canada er et norsk-eid selskap,52 og den norske regjeringen fortsetter å gi årlige million-subsidier til dette selskapet.53 Til tross for motstand blant de fleste canadiere -  kan derfor denne fangsten fortsette med norske penger.

 

Norske skattekroner til kanadisk skinnbehandling

 

Det norske selskapet G C Rieber eier og opererer et kanadisk datterselskap kalt Carino, som er basert på Newfoundland. Carino er den største selskinns-produsenten i Kanada, og for øyeblikket kjøper Rieber – gjennom Carino – omtrent 70% av selskinnet på det kanadiske markedet hvert år.54 Selskinnene som kjøpes av Carino har blitt fraktet til RieberSkinn i Bergen, enda et datterselskap av GC Rieber, for farging. Inntil 2007, kunne man se hvor mange ubehandlede selskinn som ble importert, og tallet varierte mellom 100 000 og 150 000.55 Etter 2007 begynte Rieber å registrere innførte skinn som “behandlede” isteden, noe som førte til at antall ikke lenger oppgis.56 Fra og med i år vil all behandling av skinnene gjøres på Riebers anlegg i Canada, og antakelig vil det norske firmaet dermed drive en vesentlig del av både sitt kjøp og salg av selskinn utenfor Norge.57

Norges fangst utgjør mindre enn 10% av det totale antall selskinn som blir behandlet hos Rieber Skinn, mens de candiske skinnene utgjør 90%.58 Få kjenner til hvor viktige det norske selskapet er for å holde liv i den canadiske selfangsten. Mellom 20-30% av de norske sel-subsidiene går direkte til GC Rieber.59 I løpet av det siste tiåret har GC Rieber årlig mottatt mellom 1.8 og 2.8 millioner norske kroner i subsidier fra den norske regjeringen,60 og pengestøtten til Rieber antas i Stortingsmeldingen fra 2004 om sjøpattedyr også i fremtiden å være i størrelsesorden 2 millioner.61   I realiteten subsidierer den norske regjeringen Rieber for å behandle importerte skinn: “Produksjonen i Norge er i det alt vesentlige basert  på skinn fra Canada der det meste av selfangsten  foregår.”

 

Canadas fangst kritisert av veterinærer

 

Hvert år kommer nye filmavsløringer fra den kanadiske selfangsten, som viser den samme selvfølgelige grusomhet år etter år: skrekkslagne dyr som ikke kan unnslippe nedslakting, levende dyr som ser blodige rester av døde dyr ligge rundt seg. En veterinærrapport fra Canada mars 2001 slår fast at 42% av selene som ble drept, til og med risikerte å ha vært ved bevissthet mens de ble slept og flådd. I rapporten uttaler veterinærene følgende: “Vi konkluderer med at fangsten resulterer i betydelige og uakseptable lidelser.” Rapporten er basert på observasjon av jakten fra isen og fra luften, samt post mortem undersøkelser av 76 selkadavre. 17% av kadavrene hadde ikke tegn til påvirkning fra klubbing, ytterligere 25% hadde minimum til moderate skader, som ikke ble vurdert tilstrekkelig for å forårsake bevissthetstap.62

 

“Humant akseptabel” lidelse

Rapporten ble for sterk kost for enkelte i den offisielle canadiske veterinærforeningen, som ikke har et kritisk syn på selslakten. En rapport ble laget som “frikjenner” selfangsten som human – årsaken til at uavhengige og offisielle veterinærer kan få så ulike resultater kommer delvis frem i rapporten:  ” Daoust (tilsynsveterinær), fant på samme tidspunkt og samme sted, at 86% av kraniene var totalt knust av slaget fra hakapiken. Hans tilstedeværelse om bord på selskutene kan ha fått selfangerne til å slå selkraniene med større styrke.”63 Det skinner ikke desto mindre igjennom i rapporten at undersøkelsene som konklusjonen bygger på ikke alltid er like grundige, blant annet fremgår det at cornearefleksen (en viktig indikasjon på bevissthetstilstand under bedøvelse) bare ble sjekket hos noen få dyr,  dessuten tas ikke dyr som ble påskutt  og kom seg unna, med som skadeskutte i statistikken.64 Til sist kan man se at definisjonen på skadeskyting rett og slett er en annen i den offisielle rapporten: “Noen mennesker vil aldri akseptere noen form for tidsintervall mellom skyting og død.”65 Rapportens forfattere har derimot et mer tøyelig begrep på når et dyr er skadeskutt eller “umiddelbart dødt”, og konkluderer til slutt med at de fleste seler blir drept – ikke momentant – men på en “humant akseptabel måte”66, underforstått at et visst tidsintervall med lidelse for dem anses akseptabelt.

 

Intern motstand

 

Canadiske politikere er jevnt over på samme næringsvennlige nivå som norske myndigheter. Men i motsetning til i Norge, er ikke lenger canadiske politikere så ivrige etter å bruke sviktende fiskebestander som unnskyldning for fangsten. Man har måttet innrømme at forskningen kommer til kort for å underbygge påstandene om at selen “må desimeres” av hensyn til fiskeriene.67 Enkelte politikere er også mer kritiske – våren 2009 foreslo senator Mac Harb å avvikle selfangsten, men forslaget fikk ikke gehør.68 Den største forskjellen er likevel i samfunnsdebatten: I Canada er over halvparten av befolkningen imot selfangst, og 58 % er for å avslutte den kommersielle selfangsten.69 En annen undersøkelse viste at hele 70 % av befolkningen var mot.70 Det er trolig at canadiere vil bli stadig mindre vennlig innstilt overfor en fangst som gjør landet svært upopulært i internasjonal sammenheng, men som primært et norsk firma har interesse i og tjener penger på.

 

Russland er en av de få landene i verden som i moderne tid har drevet fangst av sel for pelsens skyld. Men fangsten har ikke vært populær blant befolkningen. Det er tvilsomt om den hadde eksistert i nyere tid hvis det ikke var for norsk innblanding, og i 2009 satte myndighetene ned foten.

 

Selfangst-invasjonen i Øst

 

Rieber Skinn er verdens største selskinns-firma, og med støtte fra Fiskeridepartementet har de i flere år forsøkt å etablere kommersiell selfangst ved Kvitesjøen i Russland. Selfangst er ikke populært i Russland, og fangsten var så godt som avviklet i 2004. Landet drev første halvdel av 1900-tallet storstilt fangst på samme måte som Norge, og fra 70-tallet utviklet fangstmennene en metode hvor kvitunger (nyfødte seler) ble tatt fra mødrene og fraktet i nett med helikopter for å bli holdt i binger på land til de var noen uker gamle og pelsen ble mer verdifull, hvorpå de ble drept med hakapik.71 Skinnene var hovedproduktet da som nå, og de skinnene som ikke ble omsatt innenlands, gikk til Norge.72 Men økonomien i selfangsten ble gradvis dårligere og motstanden mot fangsten stadig sterkere, inntil hele fangsten stoppet opp i 2004, da myndighetene innførte skatt på sel-kvotene.73 En annen grunn til at fangstmennene nærmest ga opp å fortsette, var klimaendringer – tynnere is, tidligere is-smelting og færre isbelagte områder har ført til stor dødelighet blant selungene og gjorde det vanskelig for selfangerne å finne dem.74

Norske skattepenger til russisk fangst

 

Men verken russisk opinion mot selfangst eller klimatrussel mot selene gjorde inntrykk på norske myndigheter, som villig sponset Riebers planer om å starte opp igjen den russiske fangsten, med seg selv som mottager av skinnene. Både gjennom fiskeridepartementet, utenriksdepartementet og gjennom Innovasjon Norge skulle norske skattebetaleres penger fremme selfangst i et land som snart tydelig ville vise at de ikke vil være bekjent av den. I år bevilget myndighetene 6 millioner75 fra fiskeridepartementet og 240 00076 fra utenriksdepartementet for at Rieber skulle kunne ta imot skinn fra selunger slaktet i Russland – i fjor var summen fra fiskeridepartementet 5 millioner, og de to foregående år 500 00077. Og som om ikke det var nok, har Innovasjon Norge gitt 1,4 millioner i investeringstøtte, og er dermed deleiere med Rieber i et firma som har til formål å fremme fangst i Russland, og som har bygd opp et mottaksanlegg der.78

 

Russland sier stopp for selfangsten

 

Men en ny Russisk lov mot selfangst, vedtatt i mars 2009, slo beina under Riebers planer om å kunne bruke russiske selunger til pelsproduksjon. Først kom forbudet mot fangst av “kvitunger” 16. februar.79 Samtidig ble det forbud mot å ta livet av voksne hunner, og loven har formuleringer om forbud mot “industriell jakt” på alle pattedyr i det aktuelle området.80 Likevel skulle det være tillatt å fange selunger over to uker – de med mest verdifull pels. Men myndighetene i Russland uttrykte misnøye med fangsten og annonserte flere forbud. Og 18. mars var det klart at alle selunger under ett år var fredet – med dette forbudet var den kommersielle selfangsten i Russland avsluttet før årets sesong rakk å begynne.81 Yury Trutnyev, den Russiske naturvernministeren, uttalte: “Denne blodige fangsten er fra nå av forbudt i vårt land, slik den er i de fleste siviliserte land. Dette er et viktig tiltak for å bevare Russlands biodiversitet.”82 Tidligere president Putin hadde da allerede beskrevet fangsten ved å si at “(…) dette er slik en blodig fangst, og det er åpenbart at den burde vært forbudt for lenge siden”.83
Dermed kan Rieber se langt etter russiske selunger, og norske skattebetaleres penger til tross – investeringene i selslakt i Russland er gjort verdiløse.

 

 

 

 

 

 

 

Kilder

  1. https://www.ifinnmark.no/dette-kan-bli-det-aller-siste-norske-selfangsttoktet/s/5-81-32009
  2. Inspektørrapport av Anne Moustgaard, 02.06.2019
  3. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  4. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  5. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet: Beskriver sammensetning av Sjøpattedyrrådet; 10 av 11 medlemmer er representanter fra ulike næringsorganisasjoner og 1 er representant fra Fiskeridirektoratet.
  6. Stortingsmelding nr. 46 – Norsk Sjøpattedyrpolitikk, Fiskeri- og kystdepartementet, 2009
  7. www.norge.se (“Begge bestandene (grønlandssel og klappmyss) er voksende, og ingen av dem er truet”, sjekket mai 2007)
  8. Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet 2008
  9. Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet 2008
  10. Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet 2008
  11. Referat fra sjøpattedyrrådets møte 2008, pers. meddelelse  fra tilstedeværende representant for dyrevernsiden, Tanja Shumacher, om diskusjon i møtet
  12. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  13. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  14. Utregnet på bakgrunn av fangststatistikk for årene 2004-2007, gjengitt i Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet for de aktuelle årene. ( 2004: 78 % unger grønnlandssel og 79% unger klappmys; 2005: 65% UNGER GRØNNLANDSSEL VEST, 11 % UNGER GRØNNLANDSSEL ØST OG 95% UNGER KLAPPMYS; 2006 70% UNGER GRØNNLANDSSEL VEST, 1 % UNGER GRØNNLANDSSEL Øst og 85% unger klappmys; 73 % unger grønnlandssel vest og 4% unger grønnlandssel øst)
  15. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  16. Utregnet på bakgrunn av fangststatistikk for årene 2004-2007, gjengitt i Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet for de aktuelle årene. ( 2004: 78 % unger grønnlandssel og 79% unger klappmys; 2005: 65% UNGER GRØNNLANDSSEL VEST, 11 % UNGER GRØNNLANDSSEL ØST OG 95% UNGER KLAPPMYS; 2006 70% UNGER GRØNNLANDSSEL VEST, 1 % UNGER GRØNNLANDSSEL Øst og 85% unger klappmys; 73 % unger grønnlandssel vest og 4% unger grønnlandssel øst)
  17. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  18. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  19. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  20. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  21. “Risikoanalyse sel og hval”, Høge Nord Alliansen, FHF prosjekt 221034, 2006
  22. “Norwegian sealing as seen from a sealers perspective”, Bjørne Kvernmo, i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO
  23. Inspektørrapport, Renate Nilsen, selfangstinspektør 1999
  24. Inspektørrapport, Renate Nilsen, selfangstinspektør 1999
  25. Saksdokumenter til møte i Sjøpattedyrrådet 2008
  26. http://www.norsk.dk/policy/environment/sealing/sealing.html: “Fangst av diende unger, dvs. unger som ikke er forlatt av moren, tillates ikke i norsk selfangst.”, sist sjekket februar 2009
  27. “Risikoanalyse sel og hval”, Høge Nord Alliansen, FHF prosjekt 221034, 2006
  28. Høge Nord Alliansens represetnant i debatt med NOAH om sel 1996
  29. Serie om norsk polarhistorie, http://www.nrk.no/programmer/radio/p2-akademiet/1.1656268
  30. “Norwegian sealing as seen from a sealers perspective”, Bjørne Kvernmo, i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO
  31. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  32. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  33. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  34. Nordlys, 06.03.07, http://www.nordlys.no/nyheter/article2625521.ece
  35. https://fisk.no/fiskeri/4032-vil-forby-kroking-av-selunger
  36. Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards Island March 2001, IFAW
  37. Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards Island March 2001, IFAW
  38. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  39. Stortingsmelding nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, Fiskeridepartementet
  40. Inspektørrapport, Renate Nilsen, selfangstinspektør 1999
  41. Videodokumentasjon fra selfangsten på www.hsus.org og www.ifaw.org
  42. http://www.polarhistorie.no/personer/1159343938.61
  43. “The resources”, Tore Haug i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO
  44. “The resources”, Tore Haug i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO
  45. “The resources”, Tore Haug i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO
  46. http://www.ssb.no/emner/historisk_statistikk/aarbok/tab-2000-09-06-03.html
  47. http://www.ssb.no/vis/emner/historisk_statistikk/artikler/art-2000-09-06-01.html
  48. Serie om norsk polarhistorie, http://www.nrk.no/programmer/radio/p2-akademiet/1.1656268
  49. På selfångest i Vesterisen”, Odd F Lindberg, Nordsteds Forlag, 1989 ; http://www.nytid.no/arkiv/artikler/20060210/en_folkefiende_vender_hjem/
  50. Risikoanalyse sel og hval – fokus på verneorganisasjonenes kampanjer mot fangst, FHF prosjekt 221034, Frøvik & Jusnes, Høge Nord Alliansen, 2006
  51. På selfångest i Vesterisen”, Odd F Lindberg, Nordsteds Forlag, 1989
  52. Industry Canada Trade Statistics, http:/strategis.ic.gn.ca, tatt ut for årene 2001-2008 og sendt til NOAH av Sheryl Fink, IFAW, 01.04.09
  53. Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004
  54. Industry Canada Trade Statistics, http:/strategis.ic.gn.ca, tatt ut for årene 2001-2008 og sendt til NOAH av Sheryl Fink, IFAW, 01.04.09
  55. www.ssb.no, søk i tabell import fra Canada med varenummer 43017000 “rå hele skinn fra sel (…)”inntil 2007: Samtale med SSB 31.03.09 om opphør av dette varenummer i 2007 og overførsel til nr. 4301800 “rå hele skinn fra andre dyr enn (…)” med null i verdi, samt søk i tabell import fra Canada varenummer 43021909 “hele behandlede skinn fra andre dyr (…)” på årene 2007 (83 878 kg, firedobling fra året før) og 2008 (103 766 kg)
  56. www.ssb.no, søk i tabell import fra Canada med varenummer 43017000 “rå hele skinn fra sel (…)”inntil 2007: Samtale med SSB 31.03.09 om opphør av dette varenummer i 2007 og overførsel til nr. 4301800 “rå hele skinn fra andre dyr enn (…)” med null i verdi, samt søk i tabell import fra Canada varenummer 43021909 “hele behandlede skinn fra andre dyr (…)” på årene 2007 (83 878 kg, firedobling fra året før) og 2008 (103 766 kg)
  57. Opplysninger fra Rieber til TV2 journalist, videreformidlet til NOAH i forbindelse med sak “-Uverdig at Norge er med på dette”, tv2.no, 03.04.09, http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/article2661233.ece
  58. Industry Canada Trade Statistics, http:/strategis.ic.gn.ca, tatt ut for årene 2001-2008 og sendt til NOAH av Sheryl Fink, IFAW, 01.04.09
  59. 2 av 12 millioner går til mottaksleddet, dvs, Rieber og Polargodt hundekjeksproduksjon, Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004
  60. Industry Canada Trade Statistics, http:/strategis.ic.gn.ca, tatt ut for årene 2001-2008 og sendt til NOAH av Sheryl Fink, IFAW, 01.04.09
  61. Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004
  62. Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards Island March 2001, IFAW
  63. Animal welfare and the harp seal hunt in Atlantic Canada, Daost PY, Crook A, Bollinger TK, Campbell KG og Wong J, Can Vet J 2002 Sept; 43 (9):687-94
  64. Animal welfare and the harp seal hunt in Atlantic Canada, Daost PY, Crook A, Bollinger TK, Campbell KG og Wong J, Can Vet J 2002 Sept; 43 (9):687-94
  65. Animal welfare and the harp seal hunt in Atlantic Canada, Daost PY, Crook A, Bollinger TK, Campbell KG og Wong J, Can Vet J 2002 Sept; 43 (9):687-94
  66. Animal welfare and the harp seal hunt in Atlantic Canada, Daost PY, Crook A, Bollinger TK, Campbell KG og Wong J, Can Vet J 2002 Sept; 43 (9):687-94
  67. “Canadian Seal Hunt – Myths and Realities” på DFO (Departement of Fisheries and Ocean) nettsted, www.dfo-mpo.gc.ca/fm-gp/seal-phoque/myth-eng.htm; “The trophic role of marine mammals in the Northern Gulf of St. Lawrence. Marine Mammal” , Morissette, L, M.O. Hammill and C. Savenkoff. 2006, Science 22(1): 74-103
  68. “Seal hunt ban gets icy reception in Senate”, 03.03.09, www.cbc.ca
  69. Ipsos Reid, april 2008 (52 % “oppose the seal hunt”, 58% “support closing the seal hunt”)
  70. Polling shows 71% of Canadians – including 60% of Atlantic Canadians – support banning the seal hunt outright, or limiting the hunt to seals over one year of age. (Ipsos-Reid, 2004)
  71. “The traditional Russian hunt: organisation, status and prospects”, Benedikt Gofman i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO
  72. “The traditional Russian hunt: organisation, status and prospects”, Benedikt Gofman i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO
  73. “The traditional Russian hunt: organisation, status and prospects”, Benedikt Gofman i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO
  74. “The traditional Russian hunt: organisation, status and prospects”, Benedikt Gofman i “Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008″, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO
  75. “Selfangsten i 2009″, Nyheter 04.03.09, Fiskeri- og kystdepartementet, www.regjeringen.no
  76. Tilsagnsbrev til Rieber Skinn AS fra Utenriksdepartementet, i mail fra Harald Sandhåland, FKD, 03.03.09, videresendt til NOAH 04.03.09
  77. Budsjett for FKD, kap 1050 post 75: “Fangst, fangstinntekt og tilskudd til ishavs-selfangst 2004 – 2008″( Tilskudd mottaksledd (Kvitsjøen)), statistikk fra FKD v/ Guri Eriksen, i mail til NOAH 24.02.09
  78. Bekreftelse på deleierskap med 1 400 000 i White Sea Innovation AS (991698507 reg. hos www.purehelp.no), v/ telefonisk kontakt med Egil Andenes, Investeringsfondet for Nordvest Russland, Innovasjon Norge, 24.02.09
  79. RIA Novosti, 27.02.09, http://en.rian.ru/russia/20090227/120337294.html
  80. RIA Novosti, 27.02.09, http://en.rian.ru/russia/20090227/120337294.html
  81. National Post, 18.03.09, http://www.nationalpost.com/news/canada/story.html?id=1403213
  82. National Post, 18.03.09, http://www.nationalpost.com/news/canada/story.html?id=1403213
  83. National Post, 18.03.09, http://www.nationalpost.com/news/canada/story.html?id=1403213
Hovedfoto: IFAW