Økologi og sel

Selene er del av havøkologiens komplekse nettverk. Tross fangstnæringens påstander, har forskere ikke funnet noe bevis for at seler er ansvarlig for nedgangen i fiskearter. Det må menneskers eget overfiske ta hele skylden for. I tillegg truer klimaendringene både fiskearter og selene selv.

Nasjoner som driver selfangst har argumentert med at det å redusere sjøpattedyrpopulasjonene kan gi fordeler for fiskeriene. Men argumentasjonen kan ikke forsvares med forskning.¹

Allerede i 1995 underskrev 97 forskere fra 15 land følgende opprop: “Alle vitenskapelige anstrengelser for å finne en effekt av selpredasjon på canadiske fiskebestander har vist seg å være nytteløse. Overfiske forblir det eneste vitenskapelige demonstrerte miljøproblem når det gjelder kollaps av fiskebestander.”²

"Allerede i 1995 underskrev 97 forskere fra 15 land opprop om at "overfiske forblir det eneste vitenskapelige demonstrerte miljøproblem når det gjelder kollaps av fiskebestander"."

Per 2020 er følgende blitt offisiell informasjon fra kanadiske myndigheter: "grønlandsselens predasjon var ingen vesentlig faktor for vanskelighetene for torskebestander" og "det var ikke noe bevis for at grønlandssel hadde en negativ innvirkning på loddebestanden". ³

I Norge hender det fortsatt at politikere hevder selene "spiser opp fisken". Men også i Norge har forskere reagert på dette. Terje Lislevand, doktor i zoologisk økologi ved UiB, har eksempelvis uttalt: "Sel- og hvalfangst for å øke fiskebestandene er både et oppkonstruert behov, og basert på en overforenkling av økologiske prosesser."⁴

I dag er klappmyssen, den ene selarten som ble utsatt for fangst i Norge, sterkt truet. Mens grønnlandsselen som fortsatt utsettes for fangst, får stadig færre unger og sliter med klimaendringene.

Norges visjon om "mer fisk til oss"

I alle år hvor NOAH har jobbet mot sel- og hvalfangst, har norske politikere forsvart fangsten med at den er "nødvendig" for at ikke sjøpattedyrene skal "spise opp fisken". Så sent som i 2022 skrev Norges fiskeri- og sjømatminister en kronikk i norske aviser med påstand om at sjøpattedyr spiser "store mengder fisk som er mat for andre arter", og at fangst av sjøpattedyr "bidrar til balanse i de marine økosystemene".⁵

I Stortingsmeldingen om sjøpattedyr av 2004 innrømmes det imidlertid: “Dersom man antar at dagens fangst er for liten til å ha vesentlig bestandsregulerende effekt, vil en full stopp i fangstnæringene følgelig heller ikke medføre vesentlig økning av bestandene av grønlandssel utover dagens nivåer. Bestanden av vågehval må forventes å stabiliseres på et noe høyere nivå enn dagens. Med en slik forutsetning vil heller ikke lønnsomheten i andre fiskerier endres vesentlig som følge av fangststopp.(…) Dagens fangstnivå antas ikke å ha vesentlig bestandsregulerende effekt og kan derfor ikke begrunnes ut fra hensynet til andre ressurser.”.⁶ Regjeringen erkjente med andre ord at full fangst-stopp på sjøpattedyr ikke anses å medføre den "kollaps" i fiskebestander som politikerne utad hevdet.

"Regjeringen innrømmet at full fangst-stopp på sjøpattedyr ikke anses å medføre den kollaps i fiskebestander som politikerne utad hevdet."

Imidlertid hadde politikerne fortsatt en idé om at fiskeriene kunne få "mer fisk" i fremtiden om sjøpattedyr ble "holdt nede". Stortingsmeldingen beskrev ulike modeller for fremtidige strategier, og økt fangst av sel og hval, var blant disse: “En reduksjon av topp-predatorene vil kunne ha gunstig effekt på flere bestander av kommersielt høstbare fiskebestander. (…) Forvaltning av sjøpattedyr ut fra hensynet til andre ressurser kan dermed begrunnes med mulighet for økt lønnsomhet i andre deler av fiskerinæringen.”⁷ Stortingsmeldingen beskriver matematiske simulasjonsmodeller over hvor mye mer fisk enn i dag som vil kunne tas av fiskeindustrien dersom man fjerner enda flere sjøpattedyr. Det opplyses i stortingsmeldingen at disse modellene er under “revisjon”.⁸

"Norges hypoteser og modeller for forvaltning kritiseres også i internasjonale forskningsartikler."

Modellene ble derimot kritisert av forskerne som selv har laget dem, i sluttrapporten for prosjektet skriver de at to av tre simuleringer er “urealistiske ut fra de historiske dataene” og at modellen per i dag ikke “kan gi pålitelige resultater”.⁹ Norges hypoteser og modeller for forvaltning kritiseres også i internasjonale forskningsartikler, og den empiriske forskningen som eksisterer viser tvert imot at mer sjøpattedyrfangst ikke betyr “mer fisk til oss”.¹⁰ Til tross for dette ser man at norske politikere fortsetter å gjenta myten om de marine pattedyrenes såkalte negative effekt på fiskepopulasjonene.

At Norge har vært ganske alene om å prøve å legge skylden på selene når fiskebestandene har lidd av overfiske, kommer frem av en rapport fra Nordisk Ministerråd allerede i 1991: "I EF har en ikke godtatt det norske argumentet om behovet for en økologisk forvaltning, og ser problemet som for stort fiske snarere enn for lite selfangst." ¹¹ Det skulle i stadig større grad vise seg at andre land hadde rett.

Fisk, sel og menneske

På global basis var 75 prosent av alle kommersielt attraktive fiskepopulasjoner delvis eller fullt overbeskattet allerede i 2000.¹² Havpattedyrenes konsum av fisk er ikke en bekymring for dem som virkelig er opptatt av biologisk mangfold i havet. Bekymringen er derimot menneskenes overfiske som fortsetter å tappe havene for levende liv.¹³ Situasjonen har ikke bedret seg 20 år etter. Per 2019 beskrev FNs miljøpanel (UNEP) at 30% av alle fiskebestander er overfisket, mens 60% blir utnyttet til det maksimale - i tillegg har klimakrisen forårsaket havforsuring og økte havtemperaturer, som begge ødelegger for livet i havet. ¹⁴ Som David Attenborough skriver i sin bok "Et liv på vår planet" (2020): "90 % av fiskebestandene er enten overfisket eller har nådd grensen for hva de tåler."

"Per 2019 beskrev FNs miljøpanel (UNEP) at 30% av alle fiskebestander er overfisket, mens 60% blir utnyttet til det maksimale."

Med dette som bakteppe fremstår det i våre dager stadig mer urimelig når norske politikere fortsatt er opptatt av sjøpattedyrenes påvirkning på fiskebestandene. Et syn på sjøpattedyr som "ødeleggende" for andre arter i de økologiske systemene de er del av, er for lengst utdatert og ignorerte at det økologiske nettverket i havet er komplekse og skiftende hvor mange arter - inkludert sjøpattedyr - er opportunistiske. Verdens største bestand av lodde ble for eksempel sterkt påvirket av både økologiske feedback-mekanismer innen systemet, og av påvirkninger fra fangst. Forskning viste at fiskepopulasjonene påvirket hveradre mer innbyrdes enn de ble påvirket av sjøpattedyrenes predasjon. Overfangst og samtidig predasjon av sild kan forårsake kollaps i populasjonen av lodde, og predasjon fra torsk kan forsinke populasjonens gjenoppbygging etter en kollaps. Slike kollapser, påvirker hele økosystemet i Barentshavet.¹⁵

"Et syn på sjøpattedyr som "ødeleggende" for andre arter i de økologiske systemene de er del av, er for lengst utdatert."

Seler og andre predatorer har eksistert i både større antall og flere arter enn tilfellet er idag, og levd i sameksistens med mer tallrike fiskebestander, før den industrialiserte utyttingen av havdyr og fisk startet. Per i dag er vi midt i en naturkrise, og det fremstår etterhvert hvor meningsløst det er å late som om andre dyrearter har "skyld" i et scenario der vår egen overutnytting har blitt en drivende kraft for dramatisk endring av økosystemer.

Tanken om å jakte på predatorer for å få mer utbytte av “byttedyr”, har dessverre holdt seg lenge i Norge, men er langt i fra faktabasert. Zoolog Terje Lislevand ved UiB har tatt et oppgjør med denne tankegangen, og skriver: “Realiteten er at det ikke finnes forskningsresultater som viser at fangst på marine pattedyr gjør situasjonen bedre for fiskeriene. Oppfatningen om at det blir mer fisk til oss bare vi fjerner en del sel og hval vitner om et forenklet og urealistisk syn på økologi generelt, og på havet som økosystem spesielt (…) størrelsen til viktige fiskebestander (torsk, sild og lodde) kan i stor grad kan predikeres ut fra fiskerienes omfang, klimavariasjon og økologiske forhold mellom og innen fiskebestander. Modeller som søker å finne en sammenheng mellom predasjonstrykket fra sjøpattedyr og størrelsen på fiskebestandene har derimot en lav forklaringsverdi.(…) Ut fra mangelen på empiri som kan underbygge påstanden er det overraskende at myndighetene og andre i så stor grad holder fast ved at norsk hval- og selfangst er en nødvendighet. I tillegg til å være feil, er påstanden problematisk fordi den tar oppmerksomhet bort fra reelle problemer i det marine miljø, nemlig overfiske og forurensing.”¹⁶

"I 2018 gikk forskere ved Havforskningsinstituttet ut mot myten om at kystselen "forsyner seg grovt av torskebestanden"."

Når det gjelder kystselene er påstandene fra fiskerinæringen de samme. Men også for disse artene er det feilslått. I 2018 gikk forsker Even Moland ved Havforskningsinstituttet ut mot myten om at kystselen "forsyner seg grovt av torskebestanden": "Torsk utgjør bare en marginal del av dietten." ¹⁷ I 2020 gikk forskere igjen ut mot myter om kystselene og torsken.¹⁸ Havforsker Kjell Tormod Nilsen fra Havforskningsinstituttet uttalte: "Det er en myte at selen tømmer fjorder for kysttorsk, og det har vi visst lenge. Men hos flere fiskere som ser steinkobbe ligge på skjær langs kysten, så er ønsket at dyrene skal skytes fordi den spiser opp kysttorsken. Det gjør den altså ikke."¹⁹

Selene - ofre for klimaendring

I stadig større grad har også klimaendringer kommet på listen over de største utfordringene for livet i havet. Mange ulike fiskearter blir sterkt påvirket av klimaendringer, og andre dyr som hvaler kan bli negativt påvirket av dette.²⁰ En forskningsartikkel fra 2022 slår fast at «klimaendringer har direkte påvirkning på beitemulighetene til sjøpattedyr (lavere antall byttedyr), leder til tapte habitater og tvinger sjøpattedyr til å flytte til andre beiteområder.» ²¹ Ved lansering av norsk rødliste i 2021, uttalte Polarinstituttet at «tiden er nå» hvis man skulle redde de arktiske sjøpattedyrene – både seler og hvaler. ²²

"Klimaendringene er en av de største truslene mot selene."

Klimaendringene er en av de største truslene mot selene. Når klimaendringene endrer havøkologiem såvel som selve habitatene deres, kan det bli dramatisk. Klimaendringene har allerede medført en massiv reduksjon av havisens utbredelse og tykkelse. Spesielt seler er avhengige av is som en plattform for hvile, paring og diing. Men mer mobile arter, som hvaler, vil også kunne bli sterkt påvirket av klimaendringer som følge av for eksempel endringer i byttedyrbestander. ²³

Issmelting kan også gi økt interaksjon med mennesker, og risiko for å bli drept eller forstyrret. Mange populasjoner av arktiske marine pattedyr allerede sterkt redusert gjennom århundrer av kommersiell fangst.²⁴ Interaksjonen med mennesker kan være direkte gjennom jakt, eller indirekte gjennom aktiviteter som for eksempel fraktferdsel - som vil øke med mindre havis, og ved utnyttelse av olje- og gassressurser som overlapper med habitatene til marine pattedyr.

"Historisk har flere populasjoner blitt redusert pga. overfangst som de ikke har kommet seg fra."

Arktiske marine pattedyr er tilpasset et varierende miljø og har overlevd gjentatte perioder med nedkjøling og oppvarming gjennom evolusjonær tid.²⁵ Men klimaendringene skjer raskt, og har en rekke ulike effekter på dyrenes miljø. Fangst har i flere områder vært den største trusselen mot populasjoner av sjøpattedyr.²⁶ Historisk har flere populasjoner blitt redusert pga. overfangst som de ikke har kommet seg fra.

Nå kommer stadig sterkere effekt av klimaendring på toppen av dette. En inspektørrapport fra selfangsten 2019 for en beskrivelse på de forverrede isforholdene: "Det var lite is av dårlig kvalitet. Skitten, avvasket og småknultret, med få og små reelle flak. Isen var sterkt oppbroten og de smale strimler smeltet rask. Så rask, at det ble mistet avlivet sel, fordi de skled av de smeltende flak, før de kom ombord."²⁷

"Selene er blant de dyrene som merker klimakrisen hardest. Det er uforståelig at de også fortsatt utsettes for fangst, basert på utdaterte forestillinger."

For de populasjoner som idag utsettes for jakt, kan det være vanskelig å oppdage hvor stor effekt klimaendring har på nedgangen i antall dyr.²⁸ og de to faktorene risikerer å presse arten til et punkt hvor det ikke er sikkert at den kan reddes. Man vet fortsatt ikke om klappmyssen, som nå er sterkt truet, nettopp er offer for en slik mekanisme. Selene er blant de dyrene som merker klimakrisen hardest. Det er uforståelig at de også fortsatt utsettes for fangst, basert på utdaterte forestillinger.

Kilder