Historie av lovbrudd

Oppdatert 08.08.2024

Selfangstnæringen har en lang historie av lovbrudd. Myndigheter og inspektører har gjentatte ganger pekt på at det er en kultur i næringen for å "tolke" reglene som man selv vil.

Gjennom tiår med selfangst i Norge, er det jevnlig dokumentert utstrakt skadeskyting og brutal behandling av selene. Disse innrømmelsene kommer til tross for at de fleste selfangstinspektører uttrykker personlig støtte til fangsten på prinsipielt grunnlag.

Skadeskyting og regelbrudd som rutine

I selfangstens begynnelse gjorde man som man selv ville. Fridtjof Nansens observasjoner i 1924 beskriver selfangstens vesen. "Det gjelder å arbeide fort, og i hastverket tas det nok ikke alltid så nøye om ungene er slått helt døde før de blir flådd. Det påstås at den flådde selskrotten stundom kan levne til igjen og gå i vannet. I det hele er det vel en håndtering som ikke virker foredlende på mennenes følelsesliv."1

Gjennom tiår med selfangst i Norge, har det jevnlig blitt dokumentert utstrakt skadeskyting og brutal behandling av selene.

Selfangstrapporter fra 1980-tallet og frem til i dag, viser en kultur hvor det nærmest er en dyd å se en annen vei når regler brytes. Selv om en generell aksept for dyrs lidelse skjuler de reelle forholdene i mange rapporter, er det også mulig å få et inntrykk av hva selene har opplevd. Rapportene gir også et inntrykk av at inspektørene stadig er usikre på reglene. Selfangerne er "uenige" i reglene. Det fremgår at det som foregår på isen ikke er det samme som det som står i loven.

Erfarne inspektører rapporterer ikke lovbrudd

En av de mest brukte selfangstinspektørene gjennom flere tiår, og en av de få som har utført denne jobben flere enn et par ganger, skriver eksempelvis at hun lurer på om hun kanskje har gjort feil når hun ikke rapporterte at selene ble liggende i flere timer uten å bli sjekket etter at de var skutt fra båten.2

Et senere år innrømmer denne inspektøren at det "forekommer ikke helt sjelden at skudd ikke er drepende, hvilket det heller ikke er krav om, og en del fangere har vanskelig for å bruke hakapik og slagkrok effektivt hver gang."3 Hun skriver også at "som også årets fangst viste, er det en risiko for at bevisste dyr hives om bord dinglende etter en krok festet et eller annet sted i dyret, og så slengt ned på dekk, og det er utiltalende."4

Selfangstrapporter viser en kultur hvor det er en dyd å se en annen vei når regler brytes.

Hun kommenterer begrepet "umiddelbart" i sammenheng med avlivingen, og skriver at det betyr "i alle fall ikke en halv time". Men hun mener at det er "greit" hvis dyret er avblødd innen 5-8 minutter" etter at det er skutt.5 Denne inspektøren er for øvrig ikke spesielt opptatt av dyrevelferd - hun uttrykker at det "strider mot min moralske sans å avlive dyr på et tidspunkt hvor de har mindre verdi når man ved å avlive dem kort tid før kunne ha oppnådd en langt større verdiskapning" – altså mens de var diende.6

Det spesielle med denne inspektøren er ikke hennes holdninger. Men det faktum at hun er blant de svært få som i det hele tatt skriver rapporter. De aller fleste rapportene fra norsk selfangst er avkrysningsskjemaer med 11 ruter, uten noen reell informasjon om hva som skjer med dyrene.7

Inspektører melder ikke inn utstrakt skadeskyting

Noen få andre unntak finnes. Blant annet beskriver en annen inspektør hvordan selungene rutinemessig skadeskytes når de ligger i klynger og prøver å komme seg unna, idet de slås med hakapik eller skytes etter. Hun påpeker at ”på minst 90% av selen har kulen truffet bløtvev og gått tvers gjennom dyret. Når man skyter på en sel er det stor fare for at kulen går videre og skader sel som ligger i nærheten.”8 På tross av dette anmeldte hun ingen selfangere etter denne fangsten, og den omfattende skadeskytingen fikk ingen konsekvenser.

En inspektør påpeker at inspektørene finner det vanskelig å påpeke ulovligheter, på grunn av de tette forholdene om bord og forventningene fra myndighetene.

En inspektør påpeker at inspektørene finner det vanskelig å påpeke ulovligheter, på grunn av de tette forholdene om bord og forventningene fra myndighetene:

"Det er flere forhold som taler for at inspektørrapportene generelt er af lav verdi, også min egen. (…) Fangstfolkene som man er ombord med er på sin vis arbejdskammerater som man forholder sig kollegialt til. De er trods alt de eneste personer man har til selskab under et langt ophold på søen. (…) En anden grund til at inspektørrapporternes verdi kan anses som begrænset, er at mange inspektører samtidig er lottagere. (…) Det må være soleklart at inspektørblikket i denne situation kan blive meget tåget. Som en tredje årsag kan nevnes at det har været fristene at tro at fiskeridepartementet har set det ønskeligt at få malet et rosenrødt billede af norsk sælfangst i rapporterne, fremfor et realistisk. Dette antog jeg var tilfældet, fordi den "opskrift" på rapportskrivning jeg fikk sendt som vejledning var så pletfri at sund fornuft sagde det næppe kunne være muligt."9

Lindberg-saken: Et veiskille

Til tross for spredte uttalelser fra inspektører også tidligere, kom den første virkelige avsløringen av omfattende skadeskyting og dyremishandling med Lindberg-saken i 1988. Helt frem til dette, var det ingen vesentlig kritiske røster mot selfangsten innenfor Norge.

Lindberg var den første som med film og bilder viste offentligheten hva norsk selfangst innebar for dyrene.

I resten av verden var selfangst imidlertid et hett debatt-tema gjennom hele 1970- og 1980-tallet: Norsk selfangstnæring var allerede betydelig merket av disse kampanjene – i 1983 forbød EU salg av kvitunger (nyfødte unger som ble drept mens de ennå diet moren), og dette reduserte produktene fra den norske selfangsten med 90 % og brakte næringen i den situasjon at de ikke lenger kunne overleve uten statsstøtte (hvilket de har fått siden det).10

Men istedenfor å ta tak i det alvorlige materiale og rettsforfølge selfangerne, valgte Fiskeridirektoratet å forby publisering av film og fotodokumentasjon og deltok i en svertekampanje mot inspektøren. Saken fikk også store konsekvenser for ytringsfrihetsdebatten i Norge.11

Myndighetene sensurerer avsløringer

Odd F Lindberg, en polarforsker og journalist, ble med som frivillig inspektør på selfangstskuta “Harmoni” i 1987. Han var vitne til overgrep som selfangerne selv så på som ren rutine. For å undersøke om det han hadde sett var den vanlige praksisen, ble han med som selfangstinspektør også i 1988. Denne gangen ansatt av staten. Lindbergs oppgave var å være inspektør for myndighetene. Følgelig kartla han med film og foto hvordan fangsten påførte dyrene lidelse, gjennom regelmessige lovbrudd.

Han var vitne til overgrep som selfangerne selv så på som ren rutine.

I sin påfølgende bok beskriver Lindberg behandlingen av dyrene, illustrert med fotografier. “Så snart dyrene ble vinsjet ombord, ble de flådd. Noen flåddes levende, andre ble trampet, sparket eller slått ihjel med øks før de flåddes. (…) Det var særlig hettakallene som ble avlivet med den typen verktøy (…) En fangstmann er i ferd med å drepe både mor og unge med den spisse delen av hakapiken (…) Når blåryggen diet sin mor fikk den hakapiken gjennom hodet og ble slept bort. Moren fulgte etter ungen som fangstmannen dro frem til siden av skipet.”12

Da Lindberg hadde avsluttet sesongen 1988, sendte han en grundig rapport til myndighetene, med vedlagt foto- og filmmateriale. Lindberg forventet at myndighetens fokus skulle rettes mot de dokumenterte ulovlighetene. Men han tok feil. Rapporten i sin helhet ble umiddelbart unndratt offentligheten, selv om departementet på forhånd hadde uttalt at den skulle være offentlig.13 Lindberg møtte en svært fiendtlig holdning fra Fiskeridepartementet og ble beskyldt for å fare med løgn, til tross for dokumentasjon via foto/film.

Myndighetene endrer midlertidig reglene

Lindberg valgte da a gå til avisen Tromsø, som publiserte materialet. Selfangerne gikk til sak mot avisen Tromsø og Lindberg for ærekrenkelse fordi de hadde vist bilder av fangstutøvelse. Myndighetene tok selfangernes side i rettstvisten. Daværende utenriksminister, Thorvald Stoltenberg, ringte Lindberg hjem for å få ham til å trekke sine uttalelser og rapporten. I 1989 sendte Stoltenberg regjeringsadvokaten til NRK for å få stoppet visning av Lindbergs dokumentasjon. Bladet Tromsø ble dømt i 1992 for å ha krenket selfangerne ved å offentliggjøre Lindbergs rapport.14

Gjennom hele 1990-tallet var det i praksis forbudt å vise Lindbergs bilder – noe NOAH likevel gjorde.

Regjeringen nedsatte samtidig en granskingskommisjon om selfangsten, som munnet ut i en NOU-rapport hvor man ironisk nok anbefalte flere endringer i selfangsten – de samme som Lindberg selv anbefalte. Som følge av Lindbergs dokumentasjon, ble det etter 1989 – på papiret – ikke lenger tillatt å fange diende selunger. I 1991 endret myndighetene utøvelsesforskriften for selfangsten. De forbød "krøking" og blodtapping om bord i båten. Det ble imidlertid tillat i reviderte forskrifter i 2003, etter press fra industrien. Fiskeridirektoratet skulle igjen prøve å forby dette i 2010.

Gjennom hele 1990-tallet var det i praksis forbudt å vise Lindbergs bilder – noe NOAH likevel gjorde. Norske myndigheter har aldri beklaget sin behandling av Lindberg-saken, heller ikke da dommen mot avisen Tromsø ble opphevet av Menneskerettighetsdomstolen i 1999.

Les NOAHs intervju med tidligere selfangstinspektør Odd F Lindberg.

Inspektører kritiserer reglene

Hovedregelen også etter Lindberg-saken er at inspektørene ikke beskriver fangsten, men kun krysser av i Fiskeridirektoratets skjema. Måten Lindberg ble behandlet på ga trolig et sterkt signal til inspektørene om at man ikke ønsket beskrivelse av ulovligheter, og at dokumentasjon av dette kunne bli ubehagelig.

Inspektører melder stadig om regelbrudd

Ikke desto mindre dukker det opp i enkelte rapporter en frustrasjon fra inspektørene over måten selfangerne "tolker" regelverket, og den manglende støtten fra myndighetene til inspektørenes rolle. En inspektør beskriver hvordan kapteinen på selfangstskuta åpenlyst brøt reglene foran inspektørens øyne:

"Jeg gikk så bort til Karl og spurte han om han hadde skutt. Han svarte ja det hadde han. Det hadde han også lov til for det var hans rifle og det var lov å prøveskyte sin egen rifle. Han har bæretillatelse så det hadde han rett i. Så sa han; "At det tilfeldigvis lå en selunge i veien der han skjøt kunne ikke han for?!". Jeg gjorde han oppmerksom på regelen som han selv viste meget godt at han hadde brutt og at jeg ikke ville se dette igjen på noe tidspunkt. Søndag 16 april skjedde det igjen. (...) Jeg så at Karl skjøt et dyr. (...) Han prøvde også denne gangen å bortforklare det hele. (...) Etter dette var ikke tilliten mellom skipperen og inspektøren lengre tilstede."15

Til tross for kontinuerlig rapportering av lovbrudd fra inspektører, og til og med avsløring av at inspektørene tillot eller følte de måtte tillate lovbrudd, ble ingen selfangere dømt.

En annen inspektør kommenterer at fangstfolkene verken følger pålegg fra inspektør eller kaptein: "Det kunne av og til være ganske problematisk for såvel skipper/skyttere som inspektør å få gjennomslag for rettledning og direktiver overfor fangstfolkene. (...) Demokrati og selvbestemmelse er så avgjort fine ting, men etter min mening er selfangst ikke det rette sted for dem."16

Inspektører er ikke i stand til å gjøre sin jobb

Enda en inspektør lufter frustrasjonen sin over at inspektøren ikke er utstyrt til å faktisk avdekke lovbrudd: "Jeg mener, at inspektøren bør stilles en kikkert til rådighet af Fiskeridirektoratet for å kunne udføre jobbet på tilfredsstillende måde. Megen jakt foregår borte fra båten og det kan ikke forventes, at inspektøren har første prioritet på båtens kikkert."17 Problemer med å registrere hva som foregår under fangst, understrekes også av en fjerde inspektør: "To dyr viste livstegn etter å ha blitt tatt om bord med langtrøe. Man kunne ikke se at disse dyrene var ved bevissthet før de alt ble krøket. Dette viser at det er vanskelig å bedømme om dyret er dødt fra båtens dekk. 18

Selfangerne har ikke lagt skjul på sin motstand mot reglene, og sin manglende vilje til å følge dem.

Denne inspektøren rapporterer også at fangstfolkene fortsetter å fange i strid med regelverket, og at en annen inspektør lar fangstfolkene fange diende unger – som "i teorien" er forbudt: "I forskriften for utøvelse av selfangst i Vesterisen og Østisen, §10 (krøking) står det kortfattet man kun kan krøke unger som skytes, hvis de utvilsomt er døde og isforholdene utilrådelig å gå på isen. De to siste ukene av fangsten hadde fangerne på Havsel tilgang til en langtrøe. Da denne ble tatt i bruk i stort omfang, diskuterte jeg med skipperen om nødvendigheten av dette og viste til regelverket (§10). Han valgte likevel å fortsette. (...) Min personlige oppfatning er at krøkingen ble brukt for å effektivisere fangsten. (...) Enkelte paragrafer har også ført til uklarhet og forvirring. (...) Vi ble enige om bord på Havsel, at vi ikke skulle ta unger som lå kastelegret med moren. I ettertid, etter samtale med Anne Moustgaard, har jeg forstått at dette ikke var den korrekte
tolkningen av regelverket. (...)"19

Inspektører får ikke bistand fra direktoratet

Ved én anledning i 2005 prøvde en inspektør å kommunisere med myndighetene (uten svar) angående en krangel med kapteinen om reglene rundt krøking. Inspektørens rapport formidler vesentlig frustrasjon med tolkning av forskriftene, kursingen før fangst og andre inspektørers lettvinte håndtering av regelverket:

"På kurset i Tromsø forut for årets fangst sa Egil Ole Øen blant annet at "skipperne vet hvordan reglene er, bryter de dem gjør de det med vilje". Det tror jeg ikke gjelder fullt ut. På Kvitungen var ingen tilsynelatende klar over at krøking kun kan anvendes ved fangst av unger, før jeg skred inn overfor krøking av gris. Skipper sa direkte at det hadde han ikke visst noe om (...) Han sa at fjorårets inspektør hadde dispensert fra kravet om bløgging på isen. Jeg fant ingen grunn til å gå nærmere inn på omfanget av denne "dispensasjonen", men det var altså tydeligvis ikke kjent (...) Jeg kunne ønske en klarere formulering av blodtappingstidspunkt i forhold til slåing. (...) ettersom det bestandig oppstår diskusjoner om bord om dette punktet ville det være greit å vite om det er tillatt å dra dyret til flat is før blodtapping (...) Etter hvert blir det temmelig mye lappverk i forskriften syns jeg, og logikken følger ikke alltid med. (...) Jeg henvendte meg til Fiskeridirektoratet fordi krøkingen etter hvert ble altdominerende fangstmetode og skipper og jeg ikke kunne komme til enighet. Jeg fikk aldri noe svar på henvendelse eller purringer og jeg vet derfor ikke om min eller skipperens oppfattelse av §10 er korrekt."20

Lovbrudd blir fortsatt ikke meldt inn

Inspektøren påpeker at halvparten av dyrene sannsynligvis var avlivet på lovstridig måte, men sier samtidig at hun ikke har registrert lovbruddene som lovbrudd i rapporten:

"Manglende oppfølging fra Direktoratets side gjør inspektørens posisjon om bord utilfredsstillende og dersom Direktoratets oppfattelse er overensstemmende med min betyr det i tillegg at halvdelen av skutas fangst i år er tatt på regelstridig vis. Jeg utfylte ikke overtredelsesrapport om bord fordi jeg ikke visste, eller vet, om noen overtredelse har funnet sted. (...) Jeg mener at mange av de spørsmål jeg her har stillet, eller noen lignende, har jeg stillet før. Ettersom det er god mulighet for at jeg søker meg ut som selfangstinspektør igjen, ville jeg sette stor pris på å få spørsmålene mine besvaret eller tatt opp på neste års kurs."21

Inspektøren påpeker at halvparten av dyrene sannsynligvis var avlivet på lovstridig måte, men sier samtidig at hun ikke har registrert lovbruddene som lovbrudd i rapporten.

Den samme inspektøren har fortsatt flere ting å utsette på tolkning av regelverket og kursingen i 2009, og avslører dessuten at både inspektører og fangstmenn kaller det "umiddelbar død" når selene lever i et betydelig antall minutter etter slag eller skudd:

"Det er uheldigt at EO Øen tilsynelatende rotet plukkfangst og krøking ihop. (…) det er også uheldigt at han tilsynelatende ikke er klar på at det ikke er krav om at skudd skal være drepende og at hakapikens butte ende skal anvendes i tilfelle hvor selen ikke ligger i ro. (...)Under kurset ble det spurt om definisjon på "umiddelbart" og svaret var at "det var i alle fall ikke en halv time". Jeg har tolket det slik at om dyret/dyra var ombord og blodtappet inne 5-8 minutter er det greit,"22

Kvitungen-saken: Selfangerne dømmes

Til tross for kontinuerlig rapportering av lovbrudd fra inspektører, og til og med avsløring av at inspektørene tillot eller følte de måtte tillate lovbrudd, ble ingen selfangere dømt for dette før en ny inspektør, veterinær Liv Greve-Isdahl, valgte å dokumentere fangsten grundig med film og foto i 2009.

Inspektøren dokumenterte at det ble skutt på seler som gikk i vannet, at sel ble skadeskutt med vilje på bakre del av kroppen for at de skulle ligge stille - såkalt "immobiliseringsskudd".23 Dette betydde at selfangerne drev skadeskyting med vilje.

Omfattende skadeskyting av seler

Hun dokumenterte omfattende skadeskyting, krøking av levende selunger, og flåing av dyr mens de ennå risikerte å være levende:

"Det var vanskelig som inspektør å ha full oversikt over alle dyrene hele dagen men iaf 4 dyr ble mistet i havet skadeskutt og flere enn 30 dyr fikk 2 eller flere skudd i kroppen før de ble avlivet (…) Totalt 58 dyr ble skadeskutt og mistet i sjøen og ca 10 dyr "tapt" pga bristende is. I tillegg kommer de dyrene som ble skadeskutt på isen og fikk flere enn 2 ikke-drepende skudd i kroppen. Dessverre finnes ikke full oversikt
på disse men det er flere enn 200 dyr. (...) En del selunger har også blitt krøkt levende (...) Det ble også observert flere ganger at enkelte fangstmenn begynte flåingen av dyret før dyret var blodtappet."24

Selfangstinspektør trakassert av selfangere

Imidlertid opplevde inspektøren at arbeidet hennes ble sabotert av selfangerne, da hun begynte å påpeke lovbrudd: "Ved ett tilfelle den (1. mai) ble det satt opp en plakat på dekk som lød: "Warning! Inspektør fri sone! Kun aut pers tillatt!" (...) Ved ett annet tilfelle ble inspektøren tilsnakket direkte og gitt tydelig beskjed om å ikke oppholde seg foran en viss sone på dekk."25

Selfangere og kaptein indikerte at andre inspektører ikke brydde seg om reglene slik som hun gjorde.

Inspektøren siterte også hvordan selfangere og kaptein snakket til henne på en respektløs måte, og indikerte at andre inspektører ikke brydde seg om reglene slik som hun gjorde: ""Ingen før har kommentert skytingen." "Det er jo for dårlig opplæring av dere inspektører, du har helt urimelig høye krav til skytingen." "(...) Du må jo ha tallene fra de andre båtene også for å kunne uttale deg om skytingen."26

Første sak hvor tiltale tas ut

I motsetning til Lindberg-saken, der foto/film-dokumentasjon ble forbudt å vise og selfangerne ble støttet av staten, valgte myndighetene i "Kvitungen-saken" å støtte inspektøren. Fiskeridirektoratet anmeldte selfangerne – det samme gjorde NOAH. Det ble tatt ut tiltale i saken, og saken gikk helt til Høyesterett – der selfangere for første gang ble dømt for brudd på regelverk om dyrevelferd.

I motsetning til Lindberg-saken, der foto/film-dokumentasjon ble forbudt å vise og selfangerne ble støttet av staten, valgte myndighetene i "Kvitungen-saken" å støtte inspektøren.

I retten benektet selfangerne hendelser som både film og bilder bekreftet – og retten fant at selfangernes påstander var lite troverdige: "Mannskapet (…) bestred at det foregikk blodtapping om bord utover av dyr som ble krøket. (…) ga uttrykk for at hvert eneste dyr ble blodtappet på isen, mens (…) sa at prosedyren var at alle skulle blodtappes på isen, men kunne ikke utelukke at det kunne ha skjedd feil ved at dyr var blitt uteglemt. Disse tre forklaringene var svært lite troverdige og sto i klar kontrast til øvrige bevis (…) og fremlagt foto og videomateriale (…)."27 Men samtidig forsvarte selfangerne de samme handlingene som de benektet å ha gjort…

Retten slo fast at episodene på "Kvitungen" ikke var enkelttilfeller, men en "kultur" ombord.

I første rettsinstans påpekte retten at motivet for å bryte reglene var ønske om økt profitt i fangsten: "Retten legger til grunn inspektørens forklaring om at det var et overdrevent fokus på kvantitet/ fangsteffektivitet (…) Overtredelsen må sies å være ”begått for å fremme foretakets interesser”. De uaktsomme overtredelser er begått fordi fangstmennene hadde et overdrevent fokus på å fange flest mulig dyr, noe som må anses å være i rederiets interesse."28

Retten mener selfangerne lyver

Retten beskrev at det var ren rutine å la dyrene ligge og vente uten at man sjekket om de var døde etter påskyting: "Retten beskriver dette slik: "Retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at fangstmennene blant annet på den store fangstdagen 30. april 2009 ikke foretok blodtapping umiddelbart på isen, men samlet dyrene sammen i hauger på opptil 5-6 dyr og jollet de samlet om bord (…) En rekke bilder viser flere dyr som heises om bord i MS Kvitungen i grupper på 3-7 dyr."29

I juni 2010 kom dommen fra lagmannsretten: Igjen tapte selfangerne på alle punkter – og bøter og saksomkostninger var nå oppe i totalt 135 000 kroner, antakelig den høyeste bot for brudd på dyrevernregler i Norge noensinne.30 Høyesterett opprettholdt dommen.

Retten slo fast at episodene på "Kvitungen" ikke var enkelttilfeller, men en "kultur" om bord.

Men selv den rekordhøye boten fra lagmansretten utgjør kun 4 % av subsidiene som en skute kunne få fra staten. Og sesongen 2011 fikk det tiltalte rederiet igjen lov til å sende sin skute på selfangst. Dette på tross av at de insisterte på at deres, og ikke selfangstinspektørens, "tolkning" av loven var riktig.

Retten slo fast at episodene på "Kvitungen" ikke var enkelttilfeller, men en "kultur" om bord: "Det er svært lite beskyttelsesverdig å balansere på kanten av regelverket slik skipperen har gjort. Det fremkommer i rapporter fra selfangstinspektører tidligere år at skipperen har et noe lettvint forhold til regelverket."31

Selfangernes motstand mot reglene

"Kulturen" hvor selfangerne har et "lettvint forhold til regelverket", som i klartekst betyr at det er en tradisjon for lovbrudd, kan man også se fra selfangernes egne uttalelser over tid. Selfangerne har ikke lagt skjul på sin motstand mot reglene, og sin manglende vilje til å følge dem.

Selfangere har flere ganger utrykket misnøye med at det er forbud mot fangst av diende unger før en viss dato.

Selfangere har flere ganger utrykket misnøye med at det er forbud mot fangst av diende unger før en viss dato. De misliker forbudet mot skyting av seler i vannet. Og protesterte mot umiddelbar blodtapping på isen og forbud mot krøking. Inspektørrapporter over flere tiår viser brudd på forskriftene og manglende etterfølgelse av inspektørers pålegg.

Selfangerne vil ha fangst av nyfødte selunger

Høge Nord Alliansen, interesseorganisasjon for sel- og hvalfangere, utrykket sitt ønske om frislipp av fangst av diende unger i en rapport fra 2006: "Kvitungefangst vil kunne effektivisere fangsten betydelig, i den forstand at fangstkostnadene reduseres. (...) Vår vurdering er at kvitungefangst er håndterbart i forhold til utenlandsk opinion og utenlandske forbrukere.(...) I dag brukes energi på å motsi påstander om at det pågår kvitungefangst. Så lenge disse påstandene ikke medfører negative konsekvenser, kan vi vanskelig se at de skulle medføre nye negative konsekvenser om de faktisk medførte riktighet."32

Inspektørrapporter over flere tiår viser brudd på forskriftene og manglende etterfølgelse av inspektørers pålegg.

Selfanger Bjørne Kvernmo utrykket sin misnøye med forbudet mot skyting av seler i vannet under en konferanse i 2008: "Slik det er nå, har ikke fangerne lov til å skyte svartunger når de befinner seg i vannet, hvilket begrenser fangsten i og med at en betydelig andel av disse dyrene pleier å holde til i vannet. På denne tiden av året pleier en svartunger å fløte, så det ville ikke vært noe problem å hente dyr.33

En tidligere selfanger og stortingsrepresentant foreslo at diende unger burde tas, under en stortingsdebatt om sjøpattedyrpolitikken i 2010: "Ei fornuftig fangsting av sel, der ein også tok ut ungdyr – eg kan hugse at vi tok ut både blueback og kviting – gav faktisk inntekter som gjorde at ein fekk lønsemd."34

Selfangere får inspektører til å agitere for dårligere regler

Man finner også igjen selfangernes ønsker om å drive fangst på en måte som ikke er lov, i enkelte inspektørrapporter. "Fangerne ønsker at lønnsomheten i næringen økes (...) Det er ønskelig å fange diende unger i kastelegrene, der også hunnene kan fanges med den bestandsregulerende effekt det om ønskelig vil kunne medføre."35 "Det ble også fremsatt ønske om å få bløgge dyrene om bord i skuta. (...) En annen ting er at de ønsker å kunne bruke ‘langtrøa’ igjen."36

Man finner også igjen selfangernes ønsker om å drive fangst på en måte som ikke er lov, i enkelte inspektørrapporter.

Men én ting er å ønske dårligere regler for dyrevelferd under fangst. En annen ting er å bevisst bryte de reglene som finnes fordi man misliker dem. "Kvitungen- saken" avdekket for den norske offentligheten at selfangerne selv - både de dømte og de som var på de øvrige båtene - forsvarte den lovstridige behandlingen av selene. Det som ble dømt som lovbrudd av retten, og mottok en av de største bøtene for dyremishandling i Norge inntil da,37 ble oppfattet av en samlet selnæring som "vanlig praksis".

Selfangere forsvarer lovbrudd

Kapteinen på "Kvitungen" mente alt som sto i tiltalen var lov, selv om det sto noe annet i regelverket. "I all jakt er det blod og på selfangst er det ikke mindre blod (...) Det står ingen steder i forskriften at det er forbudt å skyte mer enn et skudd på et dyr".38 Han bekreftet videre at selfangerne ikke definerer det som skadeskyting selv om seler lever lenge etter at de er skutt, bare hvis selene drukner etter å ha blitt skutt: "Hvis vi ikke klarer å ta livet av dyret og mister det, er det skadeskyting. Hvis vi berger det, er det ikke skadeskyting."

Selv etter dommen presset selfangerne på overfor myndighetene for å få et dårligere regelverk for dyrevelferd.

Både kapteinen som ble dømt i "Kvitungen-saken" (Angelsen) og en annen kaptein som var vitne i saken (Jacobsen) hevder begge at mesteparten av fangsten nå til dags er "plukkfangst" (som tillater krøking), og bekreftet dermed at de "tolker" forskriftene på en annen måte enn myndighetene.39 I retten hevdet selfangerne dessuten at "regelverket er så uklart at det er i strid med Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskeretts-konvensjonen artikkel 7, å domfelle på grunnlag av forskriften".40

Dømte selfangere krever dårligere dyrevernregler

I debatt med NOAH i NRK Dagsnsytt 18, i kjølvann av saken, tok en selfanger som ikke var på "Kvitungen", de tiltalte i forsvar: Han hevder at det er inspektøren det er feil med, hun "misforstår situasjonen (…) har aldri sett en levende sel (…) vil ha noe spennende på CV-en", og at "selen har en stygg uvane med å røre mye på seg etter at den er skutt, selv etter at en bruker mange kuler".41

Selv etter dommen presset selfangerne på overfor myndighetene for å få et dårligere regelverk for dyrevelferd. Den dømte kapteinen skrev i et brev at han foretrakk at regelverket skulle være et resultatet av møter der fangstens deltakere kan diskutere seg imellom "uten at andre såkalte eksperter deltar"42

Fiskeridirektoratet vil endre reglene i 2010

I kjølvannet av "Kvitungen"-avsløringene, tok Fiskeridirektoratet grep, og foreslo i 2010 nye regler for selfangst. I forbindelse med dette, bekrefter direktoratet at regelstridig fangst var ren rutine:

"Herunder vises det til at næringen (fangstutøverne) synes å definere plukkfangst annerledes enn slik det er definert i forskriften, nemlig som ”all fangst utenom kastelegrene”. Denne definisjonen av plukkfangst har inntil nylig vært ukjent for fiskerimyndighetene. I utøvelsesforskriftens § 2 nr 2. heter det "Med plukkfangst forstås fangst av enkeltdyr fra skuta (mens denne er i bevegelse fremover i isen)".43

I kjølvannet av "Kvitungen"-avsløringene, tok Fiskeridirektoratet grep, og foreslo i 2010 nye regler for selfangst.

Direktoratet skriver også at selfangerne har "omdefinert" reglene, og at inspektørene ikke har rapportert om dette:

"Fiskeridirektoratet finner grunn til å understreke at den definisjonen som fremkommer i gjeldende regelverk, tilsvarer den definisjonen som Selfangstkommisjonen la til grunn i 1990. Den har etter det Fiskeridirektoratet kjenner til, heller ikke vært bestridt i næringen. Ikke desto mindre kan det synes som om den i praksis er omdefinert. Fiskeridirektoratet har ikke mottatt inspektørrapporter som indikerer at
‘plukkfangst’ defineres på en annen måte enn slik den er forskriftsfestet."44

Fiskeridirektoratet innrømmer rutinemessig regelbrudd

Dette sitatet fra "Forslag om å endre reglene for utøvelse av selfangst" av direktoratet den 18. desember 2010 tyder på at inspektører har mislyktes med å anmelde et problem hvor regler har kontinuerlig blitt brutt:

"Som vist til innledningsvis, er det registrert hendelser som kan oppfattes som at det fra næringens side ikke tas tilbørlig hensyn til at fangsten skal utøves i henhold til nevnte prinsipper. Det synes som om det er bestemmelsene om at det i særlige tilfeller gis adgang til å foreta blodtapping om bord, som er vanskelige å overholde. (...) Imidlertid har Fiskeridirektoratet fått opplysninger om at krøking foretas i større utstrekning enn det bestemmelsene tillater. For at krøking skal være tillatt, må som vist til ovenfor både vilkåret om at dyret utvilsomt skal være dødt og vilkåret om at is forholdene skal være for usikre til at det kan settes folk på isen for å slå og blodtappe selen, være oppfylt. Kravet om at begge vilkårene skal være tilstede synes således ikke tilstrekkelig iakttatt."45

I forbindelse med høringsprosessen, understreket Fiskeridirektoratet at fangsten blir stadig vanskeligere på grunn av dårligere isforhold. Forekomsten av krøking og blodtapping om bord kunne dermed forventes å øke, dersom forskriftene forble uendret.

Direktoratet mente dyrevelferd må veie tyngst

Fiskeridirektoratet understreket også at reglene for selfangsten måtte endres av dyrevernhensyn og at dette hensynet burde veie tyngst:

"Fiskeridirektoratet legger til grunn at et forbud mot adgangen til å krøke selunger vil kunne vanskeliggjøre deler av fangsten. Vi finner imidlertid at hensynet til dyrevern må tillegges avgjørende vekt, og vil tilrå at adgangen til å krøke selunger oppheves (…) Dersom det oppstår konflikt mellom det som oppfattes som fangsteffektive regler og dyrevernmessige hensyn, legger Fiskeridirektoratet til grunn at
sistnevnte hensyn skal prioriteres."46

Reglene forble uendret

Men slik ble det ikke: Selfangerne protesterte; hvis de ikke skulle få lov til å bruke "unntaksbestemmelsene" ville effektiviteten og lønnsomheten gå ned med 25 %, påpekte de.47 Og departementet satt fangsteffektiviteten foran dyrevern. Selv om høringssvarene utgjør en innrømmelse av at selfangerne risikerer lidelse for dyrene av lønnsomhetshensyn, valgte myndighetene å ikke endre reglene. Forskriftene tillater fremdeles fangst av diende selunger etter en bestemt dato. Og de er uklare når det gjelder hvor mye tid som kan gå fra skyting til blodtapping. Loven tilltater fortsatt både krøking og plukkfangst med blodtapping om bord.

Selfangstinspektørene forsvinner

I årene etter "Kvitungen"-saken, er det sparsomt med informasjon fra selfangstrapportene. Men de rapportene som gir informasjon, vitner om at selfangerne, og flere av inspektørene selv, fortsatt ser på det å skadeskyte sel som akseptabelt.

En inspektør som oppgir å ha vært selfangstinspektør over 25 år, uttrykker frustrasjon i sin rapport i 2019:

"Det ble drevet fangst fra is to dager, ellers plukkfangst fra bakken. (...) det forekom at det ble skutt seler fra flere flak før dyrene ble tatt ombord. (...) I tillegg forekom det at skutt sel ble mistet under plukkfangst fordi de skled av isen. (...) i Utø §7 står det ingenting om at dyrene skal skytes i hodet og ingenting om at dyrene skal drepes av skuddet. (...) kan man som inspektør kreve, at det skytes i hodet og kan man påstå overtredelse av Utøvelsesforskriften dersom skudd ikke er drepende? (...) Spørsmålet om definisjon av ”umiddelbart” er en gjenganger og jeg har aldri fått det avklart. Hvor lang tid må der gå, fra selen er skutt til den er bløgget? Hvis selen ligger vanskelig til, kan det ta lang tid å få den opp."48

Værre isforhold - mer skadeskyting

Også forverrede isforhold risikerer mer skadeskyting, slik inspektørrapportene vitner om: "Isen var sterkt oppbroten og de smale strimler smeltet rask. Så rask, at det ble mistet avlivet sel, fordi de skled av de smeltende flak, før de kom ombord."49 Inspektøren skriver her at "avlivet" sel blir mistet, men risikoen er selvsagt like stor for at skadeskutt sel "mistes".

Forverrede isforhold risikerer mer skadeskyting.

En annen inspektør fra 2019 uttrykker også forvirring over reglene. Både i forhold til når skutte dyr ikke trenger å sjekkes for om de er døde, før de heises ombord med krok. Og hvor grensen går for skyting som kan føre til skadeskudd:

"Det er i bestemmelsen gjort et unntak for å slå og blodtappe på isen, når "isforholdene gjør det utilrådelig å gå på isen", og som gjelder bare unger og som i tillegg utvilsomt er døde. Denne bestemmelsen kan være, og har vært, gjenstand for ulike tolkninger/vurderinger av skipper, øvrige fangstfolk og inspektør. I den grad det skulle være mulig, ville det vært kjærkomment med iallfall retningslinjer for når en grense er nådd eller nær ved å nås.(...) Ved hvilken grense for vindstyrke (sidevind) bør man ikke skyte? (…) Etter hvert er det opparbeidet så mye erfaring at slike retningslinjer/grenser kunne utarbeides!?"50

Inspektører klager på myndighetene

Samme inspektør påpeker igjen at myndighetene gjør inspektørens rolle vanskelig: "Inspektør bør, til enhver tid, disponere kikkert, foto-/filmkamera og sambandsradio." Instruksen og rollen for inspektør berøres lite i undervisningen på kurset."51

Dessuten har det oppstått et nytt problem fordi hovedproduktet nå er selolje, og skinnene kastes på havet; det er vanskelig for inspektørene å holde oversikt med hvor mange dyr som faktisk er blitt skutt.52 Året etter denne påpekningen saksøkte en selskute en annen for å jukse med antall dyr som ble fanget.53 Det var bare de to båtene som var på fangst dette året.

I etterkant av sesongen 2020 endret Fiskeridirektoratet reglene til at selfangsskuter "kan" - ikke "skal" - ha inspektør, og selfangsten ble deretter drevet uten kontroll over flere sesonger.

I 2019 understreket også en inspektør hvor viktig det var å beholde inspektør-ordningen. "Det er krav om at inspektør skal være veterinær. Slik må det fortsatt være! (…) Jeg vil videre henstille til at lovverket, om behov, styrkes, tydeliggjøres og formaliseres, når det gjelder å nytte veterinær kompetanse som inspektør i forbindelse med ivaretakelsen/sikring av dyrevernet og kontroll med sykdommer, ved avlivning og slakting også av sel."54

Inspektører forsvinner fra norske seilskuter i 2020

Men året etter, for fangsten 2020, ble inspektørene tatt vekk fra selfangstskutene på grunn av korona. Fangstfolkene fikk likevel dra ut, uten noen til å sjekke hvordan de bedrev fangsten. Dette året meldte selfangerne at "fangsten er så stor(...) vi må helt tilbake til 80-tallet for å se slik fangst".55 På tross av at grønlandsselen er i nedgang, hevdet selfangerne at den økte fangsten skyldtes "enorme mengder sel". Det er langt mer sannsynlig at fangsvolumet skyldtes mangel på inspektører, og at "fangsteffektiviteten" ble skudd opp på bekostning av reglene – nok en gang.

I etterkant av sesongen 2020 endret Fiskeridirektoratet reglene til at selfangsskuter "kan" - ikke "skal" - ha inspektør. Selfangsten har nå vært uten kontroll over flere sesonger.

  1. "Blant Sel og Bjørn". Nansen. Dybwad. 1924
  2. "Inspektørrapport selfangst". Moustgaard. 1993
  3. "Inspektørrapport selfangst". Moustgaard. 2005
  4. "Inspektørrapport selfangst". Moustgaard. 2005
  5. "Inspektørrapport selfangst". Moustgaard. 2009
  6. "Inspektørrapport selfangst". Moustgaard. 2000
  7. "Skjema for selfangstinspektører". Periodene 1985 - 2012. Fiskeridirektoratet
  8. Inspektørrapport av selfangstinspektør Nilsen. 1999
  9. Brev til Fiskeridepartementet fra selfangstinspektør Madsen. 03.11.88
  10. "Risikoanalyse sel og hval – fokus på verneorganisasjonenes kampanjer mot fangst". Frøvik & Jusnes. FHF prosjekt 221034. Høge Nord Alliansen. 2006
  11. "På sälfångest i Vesterisen". Lindberg. Nordsteds Forlag. 1989. / "En folkefiende vender hjem". Nytid.no. 10.02.06
  12. "På sälfångest i Vesterisen". Lindberg. Nordsteds Forlag. 1989
  13. "På sälfångest i Vesterisen". Lindberg. Nordsteds Forlag. 1989. / "En folkefiende vender hjem". Nytid.no. 10.02.06
  14. "På sälfångest i Vesterisen". Lindberg. Nordsteds Forlag. 1989
  15. "Selfangstinspeksjonsrapport". Wathne. 2000
  16. "Selfangstinspeksjonsrapport". Moustgaard. 1993
  17. "Selfangstinspeksjonsrapport". Jehg. 2005
  18. "Selfangstinspeksjonsrapport". Køttker. 2005
  19. "selfangstinspeksjonsrapport". Køttker. 2005
  20. "Selfangstinspeksjonsrapport". Moustgaard. 2005
  21. "Selfangstinspeksjonsrapport". Moustgaard. 2005
  22. "Selfangstinspeksjonsrapport". Moustgaard. 2009
  23. "Skandalejakten ble filmet". Aftenposten.no. 13.02.10
  24. "Selfangstinspeksjonsrapport". Greve- Isdahl. 2009
  25. "Selfangstinspeksjonsrapport". Greve-Isdahl. 2009
  26. Selfanger sitert i rapporten til selfangstinspektør Greve-Isdahl. 2009
  27. "Hålogaland Lagmannsrett". Dom saksnr. 11-011706AST-HALO. 10.06.11
  28. Dom i straffesak mot Polardrift AS/ Angelsen. Saksnummer 10-089417MED-NHER. Nord-Troms Tingrett. 24.09.10
  29. Dom i straffesak mot Polardrift AS/ Angelsen. Saksnummer 10-089417MED-NHER. Nord-Troms Tingrett. 24.09.10
  30. "Hålogaland Lagmannsrett". Dom saksnr. 11-011706AST-HALO. 10.06.11
  31. Dom i straffesak mot Polardrift AS/ Angelsen. Saksnummer 10-089417MED-NHER. Nord-Troms Tingrett. 24.09.10
  32. "Risikoanalyse sel og hval, fokus på verneorganisasjonenes kampanjer mot fangst". Frøvik & Jusnes. FHF prosjektnr. 221034. Høge Nord Alliansen. 2006
  33. "Norwegian sealing as seen from a sealers perspective". Kvernmo in "Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-Russian Symposium, Tromsø, 25-26 August 2008". Pike et al. IMR/PINRO. Havforskningsinstituttet. 2008
  34. "Stortinget - Møte tirsdag den 9. mars 2010 kl. 10". Sitat av Oscar Jarle Grimstad (FrP) i Stortingsdebatt om Sjøpattedyrmelding nr 46. 09.03.10
  35. "Selfangstinspeksjonsrapport". Sundt. 2000
  36. "Selfangstinspeksjonsrapport". Wathne. 2000
  37. "Saka gjaldt spørsmål om bruk av føretaksstraff mot eit reiarlag". HR-2011-02382-A. Høgsteretts dom. 21.12.11
  38. "Kapteinen forsvarer video fra norsk selfangst". Aftenposten.no. 04.03.10
  39. "Hålogaland Lagmannsrett". Dom saksnr. 11-011706AST-HALO. 10.06.11
  40. "Hålogaland Lagmannsrett". Dom saksnr. 11-011706AST-HALO. 10.06.11
  41. "NRK Dagsnytt 18". Martinsen mot Karlsen. Februar 2010
  42. Brev fra selfangstkaptein Karl Kr. Angelsen til Fiskeridirektoratet. I sammenfatning om høring fra Fiskeridirektoratet. 08.04.11
  43. "Foreslår å endre reglene for selfangst". Fiskedirektoratet. Fiskeridir.no, per 2010
  44. "Foreslår å endre reglene for selfangst". Fiskedirektoratet. Fiskeridir.no, per 2010
  45. "Foreslår å endre reglene for selfangst". Fiskedirektoratet. Fiskeridir.no, per 2010
  46. "Foreslår å endre reglene for selfangst". Fiskedirektoratet. Fiskeridir.no, per 2010
  47. "Vil ha sterkere fokus på selfangst". Fiskebat.no. 08.02.11
  48. Inspektørrapport av Moustgaard. 02.06.19
  49. Inspektørrapport av Moustgaard. 02.06.19
  50. "Inspektørrapport for Lance, Vestisen". Wetteland. 2019
  51. "Inspektørrapport for Lance, Vestisen". Wetteland. 2019
  52. "Inspektørrapport for Lance, Vestisen". Wetteland. 2019
  53. "Tromsø-reder saksøkes for over 3 millioner – avviser å ha overrapportert selfangsten". Itromso.no. 13.10.21
  54. "Inspektørrapport for Lance, Vestisen". Wetteland. 2019
  55. "-Håper det bidrar til økt selfangst igjen". Tv2.no. 15.05.20