Faguttalelser

Oppdatert 28.08.2024

Både den norske og canadiske selfangsten foregår på steder hvor det er vanskelig å observere. Dermed er det kun noen få personer som har klart å observere fangsten - inkludert selfangstinspektører.

Det er ikke lett å kritisere et miljø man selv er en del av – ikke desto mindre har flere selfangstinspektører kritisert fangsten. Uttalelsene avslører hvordan jakten oppleves for dyrene og hvor inhabilt kontrollsystemet kan være. Et historisk blikk fra fangstens "glansdager" og opp til våre dager, viser det samme: Dyrenes lidelser er en uunngåelig del av fangsten.

Det har også vært utført vitenskapelige studier om dyrenes lidelse, såvel som studier på sel og økologi.

Fra selfangstinspektører

"Det gjelder å arbeide fort, og i hastverket tas det nok ikke alltid så nøye om ungene er slått helt døde før de blir flådd. Det påstås at den flådde selskrotten stundom kan levne til igjen og gå i vannet. I det hele er det vel en håndtering som ikke virker foredlende på mennenes følelsesliv."
— Fridtjof Nansen, 19241

"Det er ofte slik at selfangerene har ungen på slep med musa (klappmyshunn) hakk i hel 10-20 meter."
— Selfangstinspektør Vidar Depuis, selfangstrapport sesongen 1979

Inspektørrapporter 1985

"Lør. 6. april og man. 8. april avlivet jeg skadeskutt sel i vannet ... Den første selen var skutt i forsveivene. Delvis lammet og sterkt utmattet av blodtapet forsøkte selen å ta seg opp på et isflak uten å lykkes. På den andre selen var underkjeven skutt bort."
— Selfangstinspektør Einar Trondsen, selfangstrapport sesongen 1985

"Den første selen var skutt i forsveivene. Delvis lammet og sterkt utmattet av blodtapet forsøkte selen å ta seg opp på et isflak uten å lykkes. På den andre selen var underkjeven skutt bort."

- Selfangstinspektør Einar Trondsen

Inspektørrapporter 1987

"Den 9/4 ble en hættakall (klappmyshann) skutt fra skuten, men forlatt for med en gang å få anledning til å skyte et dyr i nærheten. Da skuten kom tilbake for å hente fangsten var hættakallen gått på sjøen."
— Selfangstinspektør Eva Munk-Madsen, selfangstrapport sesongen 1987

Inspektørrapporter 1988

"Personlig er jeg av den oppfatning at myndighetsoppnevnte selfangstinspektører lett kan "knebles" d.v.s. bli brakt i et slikt lojalitetsforhold til befal og mannskap at de ikke "ser" noe galt ... Selv ble jeg på det sterkeste anmodet om ikke å sladre."
— Selfangstinspektør Odd Lindberg, 1988

"Det er flere forhold som taler for at inspektørrapportene generelt er af lav verdi, også min egen. For det første kommer kravet om at de som overtræder en bestemmelse skal navngives i en offentlig rapport. Fangstfolkene som man er ombord med er på sin vis arbejdskammerater som man forholder sig kollegialt til. De er trods alt de eneste personer man har til selskab under et langt ophold på søen. Desuden er det almindelige hyggelige mennesker som er taget på fangst for at tjene til livets ophold og som, overtrædelser til trods, ikke har til formål at plage noen dyr.

"Det har været fristene at tro at fiskeridepartementet har set det ønskeligt at få malet et rosenrødt billede af norsk sælfangst i rapporterne, fremfor et realistisk."

- Selfangstinspektør Eva Much Madsen

En anden grund til at inspektørrapporternes verdi kan anses som begrænset, er at mange inspektører samtidig er lottagere. Såfremt inspektøren vil deltage i arbejdet ombord er det almindeligt at tilbyde 1/2 lot til vedkommende. Personlig kender jeg tre inspektører som har vært lottagere samtidig. I en sådan situation skal inspektøren ikke blot indberette sine kolleger men også sig selv. Det må være soleklart at inspektørblikket i denne situation kan blive meget tåget.

Som en tredje årsag kan nevnes at det har været fristene at tro at fiskeridepartementet har set det ønskeligt at få malet et rosenrødt billede af norsk sælfangst i rapporterne, fremfor et realistisk. Dette antog jeg var tilfældet, fordi den "opskrift" på rapportskrivning jeg fikk sendt som vejledning var så pletfri at sund fornuft sagde det næppe kunne være muligt."
— Selfangstinspektør Eva Much Madsen, brev til Fiskeridepartementet 03.11.88

Inspektørrapporter 1993

"Skyting i fart, i dønning og/eller ved isskubbing er meget krevende. Forskjellig grad av skadeskyting vil derfor forekomme, men mitt inntrykk er at andelen av skadeskutte dyr ligger innenfor de rammer en nødvendigvis må regne med ved slik fangst."
— Selfangstinspektør Lars Kleivane, selfangstrapport sesongen 1993

Inspektørrapporter 1998

"På minst 90% av selen har kulen truffet bløtvev og gått tvers igjennom dyret. Når man skyter på en sel er det derfor stor fare for at kulen går videre og skader sel som ligger i nærheten."
— Selfangstinspektør Renate Nilsen, selfangstrapport sesongen 1998

"På minst 90% av selen har kulen truffet bløtvev og gått tvers igjennom dyret. Når man skyter på en sel er det derfor stor fare for at kulen går videre og skader sel som ligger i nærheten."

- Selfangstinspektør Renate Nilsen

”Når fangsten foregår i flere båter er det verre for inspektøren  få med seg alt som skjer. Jeg byttet på å være med i skytterbåten, spretterbåten og skuta.”
— Renate Nilssen, selfangstrapport sesongen 1998

Inspektørrapporter 2000

"Inspeksjonen foregikk i hovedsak fra dekk. Under fangsting fra is/fangstbåter også fra tønna. Jeg vurderer det slik at inspeksjon fra is/båt gjenerelt gir ett dårligere overblikk over fangstingen. Sjølsagt er det kun fra is/båt mulig å se i detaljer hva som skjer og om nødvendig gripe inn straks, men man kan da kun følge arbeidet til den eller de av folkene man går i lag med, resten er det stort sett ikke mulig å følge i det hele tatt."
— Selfangstinspektør Anne Moustgaard, selfangstrapport sesongen 2000

"Det ble stort sett drevet plukkfangst, til tider med udstrakt bruk av krøking."

- Selfangstinspektør Anne Moustgaard

"Jeg gikk så bort til Karl og spurte han om han hadde skutt. Han svarte ja det hadde han. Det hadde han også lov til for det var hans rifle og det var lov og prøveskyte sin egen rifle. Han har bæretillatelse så det hadde han rett i. Så sa han; "At det tilfeldigvis lå en selunge i veien der han skjøt kunne ikke han for?!". Jeg gjorde han oppmerksom på regelen som han selv viste meget godt at han hadde brutt og at jeg ikke ville se dette igjen på noe tidspunkt. Søndag 16 april skjedde det igjen. (...) Jeg så at Karl skjøt et dyr. (...) Han prøvde også denne gangen å bortforklare det hele. (...) Etter dette var ikke tilliten mellom skipperen og inspektøren lengre tilstede."
— Selfangstinspektør Jens Altern Wathne, selfangstrapport sesongen 2000

Inspektørrapporter 2005

"Det ble krøket ca 250-300 unger. To dyr viste livstegn etter å ha blitt tatt om bord med langtrøe. Man kunne ikke se at disse dyrene var ved bevissthet før de alt ble krøket. Dette viser at det er vanskelig å bedømme om dyret er dødt fra båtens dekk."
— Selfangstinspektør Vibeke Køttker, selfangstrapport sesongen 2005

"I forskriften for utøvelse av selfangst i Vesterisen og Østisen, §10 (krøking) står det kortfattet man kun kan krøke unger som skytes, hvis de utvilsomt er døde og isforholdene utilrådelig å gå på isen. De to siste ukene av fangsten hadde fangerne på Havsel tilgang til en langtrøe. Da denne ble tatt i bruk i stort omfang, diskuterte jeg med skipperen om nødvendigheten av dette og viste til regelverket (§10). Han valgte likevel å fortsette. (...) Min personlige oppfatning er at krøkingen ble brukt for å effektivisere fangsten. (...)"
— Selfangstinspektør Vibeke Køttker, selfangstrapport sesongen 2005

"Da uoverensstemmelsen vedr. krøking oppsto ga han blant annet uttrykk for at "vi ønsker ikke hevete pekefingrer". Jeg sa at en måte å unngå disse på, ville være å overholde gjeldene regelverk. Han henviste til året før, hvor inspektøren intet hadde å innvende mot krøking. (…) enda det står med sperrete, fete typer i instruksen at inspektøren ikke har adgang til å dispensere fra gjeldene bestemmelser, og tilsynelatende ikke hadde vært inne i alle gjeldene regler (forbud mot krøking av dyr over ett år, stempling av godkjent kjøtt)".
— Selfangstinspektør Anne Moustgaard, selfangstrapport sesongen 2005

"Dyr viste livstegn etter å ha blitt tatt om bord med langtrøe. (...) Dette viser at det er vanskelig å bedømme om dyret er dødt fra båtens dekk."

- Selfangstinspektør Vibeke Køttker

"Det forekommer ikke helt sjeldent at skudd ikke er drepende, hvilket det heller ikke er noe krav om, og en del fangere har vanskelig for å bruke hakapik og slagkrok effektivt hver gang. (...) Jeg skal tilføye at jeg av dyrevernmessige grunner ikke liker krøking. Som også årets fangst viste, er det en risiko for at bevisste dyr hives om bord dinglende etter en krok festet etter eller eller annet sted i dyret, og så slengt på dekk, og det er utiltalende."
— Selfangstinspektør Anne Moustgaard, selfangstrapport sesongen 2005

Inspektørrapporter 2009

"For å kunne avgjøre helt sikkert at dyret er korrekt avlivet od dødt et det noen ganger helt nødvendig å studere dyrene på nært hold og ikke bare i kikkert. Derfor er det også nødvendig å være på dekk, kanskje helt framme i baugen eller iaf langst nok fremme til å kunne se over baugen og ned på isen. Ved ett tilfelle den (1. mai) ble det satt opp en plakat på dekk som lød: "Warning! Inspektør fri sone! Kun aut pers tillatt!" (...) Ved ett annet tilfelle ble inspektøren tilsnakket direkte og gitt tydelig beskjed om å ikke oppholde seg foran en viss sone på dekk."
— Selfangstinspektør Liv Greve-Isdahl, selfangstrapport sesongen 2009

"Det var vanskelig som inspektør å ha full oversikt over alle dyrene hele dagen men iaf 4 dyr ble mistet i havet skadeskutt og flere enn 30 dyr fikk 2 eller flere skudd i kroppen før de ble avlivet (…) Totalt 58 dyr ble skadeskutt og mistet i sjøen og ca 10 dyr "tapt" pga bristende is. I tillegg kommer de dyrene som ble skadeskutt på isen og fikk flere enn 2 ikke-drepende skudd i kroppen. Dessverre finnes ikke full oversikt på disse men det er flere enn 200 dyr. (...) En del selunger har også blitt krøkt levende (...) Det ble også observert flere ganger at enkelte fangstmenn begynte flåingen av dyret før dyret var blodtappet."
— Selfangstinspektør Liv Greve-Isdahl, selfangstrapport sesongen 2009

"En del selunger har også blitt krøkt levende (...) Det ble også observert flere ganger at enkelte fangstmenn begynte flåingen av dyret før dyret var blodtappet."

- Selfangstinspektør Liv Greve-Isdahl

"Det ble stort sett drevet plukkfangst, til tider med udstrakt bruk av krøking (...) Det hendte et par ganger at sel gikk på sjøen hvor det i ettertid kunne påvises små blodflekker på isen etter dem, som tegn på skadeskyting. Det var ikke noe som tydet på annet enn overfladiske streifskudd og selene ble ikke gjenfunnet. I et par tilfeller gikk anskudt sel på sjøen med tegn på alvorligere skade. (...) Krøking ble anvendt mye og etter min i noen tilfeller til grensen av regelverket som det ble tolket på kurset før avgang. (...)

Det kom 2 selunger levende ombord, som var skutt skrått over skuden, dessuten ville enda en være kommet det, om ikke jeg forinnen hadde oppdaget at den ikke var død, slik at den ble senket på isen igjen og omskutt. I tillegg var det 2 som var skutt gjennom nakken og landede på dekket i tonisk krampe, uten at jeg kan si om de var "levende". (…) krøking er etter min mening en risikabel fangstform og selv i år, hvor isen var fast og god og selen alldri lå i sørpe, gikk det altså ikke an å unngå overtredelser."
— Selfangstinspektør Anne Moustgaard, selfangstrapport sesongen 2009

Inspektørrapporter 2010

"Ingen av skytterne som ble brukt hadde tidligere erfaring med ishavsfangst, men en av dem har drevet med jakt på kystel, og de to som skøt størstedelen av tiden er erfarne storviltjegere og jaktkammerater. Etter min mening er det ikke optimalt når ingen av skytterne har tidligere fangsterfaring. Det har tidligere vist seg, og så også i år, at selv meget erfarne jegere og/eller baneskyttere blir overrasket over, hvor vanskelig det er å skyte sel (...) Det førte til noen skadeskyting og ikke alle skadede dyr ble funnet, trods leiting."
— Selfangstinspektør Anne Moustgaard, selfangstrapport sesongen 2010

"Det har tidligere vist seg, og så også i år, at selv meget erfarne jegere og/eller baneskyttere blir overrasket over, hvor vanskelig det er å skyte sel (...) Det førte til noen skadeskyting og ikke alle skadede dyr ble funnet, trods leiting."

- Selfangstinspektør Anne Moustgaard

Inspektørrapporter 2013

"Det ble krøket ca. 150-200 dyr under hele fangsten (…) Vanskelige isforhold er årsaken til at det ble krøket mer disse dagene."
— Selfangstinspektør Kristian Franer, selfangstrapport sesongen 2013

Inspektørrapporter fra 2019 - siste år med obligatorisk inspektør

"Under plukkfangst var det 2-3 skyttere fremme, det forekom at det ble skutt seler fra flere flak før dyrene ble tatt ombord. (…) I tillegg forekom det at skutt sel ble mistet under plukkfangst fordi de skled av isen. Dette ble vanligvis observert av skytterne og/eller fra rorhuset og dyrene ble da skutt gjentatte ganger innen de ble borte (…) Under kurset i Tromsø 29. mars ble det slått fast at Dyrevelferdsloven stiller krav om at dyrene skal drepes av skuddet. (...) Men (i forskriften) står det ingenting om at dyrene skal skytes i hodet og ingenting om at dyrene skal drepes av skuddet. (…)

Hvor lang tid må der gå, fra selen er skutt til den er bløgget? Hvis selen ligger vanskelig til, kan det ta lang tid å få den opp, selv om det umiddelbart blir satt i verk tiltak for å få den ombord. (…) Størsteparten av (skutas) fangstfolk var uerfarne (...) de måtte selvsagt selv erkjenne, at det at skyte sel fra baugen av en båt, er noe ganske annet enn å drive jakt i land".
— Selfangstinspektør Anne Moustgaard, selfangstrapport sesongen 2019

"I den grad det skulle være mulig, ville det vært kjærkomment med iallfall retningslinjer for når en grense er nådd eller nær ved å nås, om ikke det kan settes noen "max verdi". Etter hvert er det opparbeidet så mye erfaring at slike retningslinjer/grenser kunne utarbeides!? Man kunne eksempelvis starte med skyteforholdene, og da gjerne vindstyrke (isolert sett). Ved hvilken grense for vindstyrke (sidevind) bør man ikke skyte?"
— Selfangstinspektør Per Inge Wetteland, selfangstrapport tilleggsbrev, sesongen 2019

Les også intervju med tidligere selfanger Arnulf Sørensen.

Faguttalelser om selens lidelse

"Som offisiell observatør har jeg sett jakten på nært hold, fra isen og fra helikoptre. (…) Noen skadeskutte seler glir ut i vannet og går tapt. Mange skadeskutte dyr lider i flere minutter mens jegerne manøvrerer båtene sine nært nok til å få klubbet dem bevisstløse etter skuddene. Hvis isen er for ustabil for jegerne til å bevege seg ut på, kan bevisste, sårede seler dras opp bord i båtene med lange stenger med kroker i enden. (…) Som menneske og som veterinærmedisinsk forsker, mener jeg jakten presenterer ekte og betydelige dyrevelferdsmessige problemer. De tilgjengelige vitenskapelige bevisene støtter den meningen."
— Andrew Butterworth, veterinær og rådgiver for EU i havpattedyrspørsmål, 20142

"Som menneske og som veterinærmedisinsk forsker, mener jeg jakten presenterer ekte og betydelige dyrevelferdsmessige problemer."

- Andrew Butterworth, veterinær

Fiskeridirektoratet

"Som vist til innledningsvis, er det registrert hendelser som kan oppfattes som at det fra næringens side ikke tas tilbørlig hensyn til at fangsten skal utøves i henhold til nevnte prinsipper. Det synes som om det er bestemmelsene om at det i særlige tilfeller gis adgang til å foreta blodtapping om bord, som er vanskelige å overholde. (...) Fiskeridirektoratet (har) fått opplysninger om at krøking foretas i større utstrekning enn det bestemmelsene tillater. For at krøking skal være tillatt, må som vist til ovenfor både vilkåret om at dyret utvilsomt skal være dødt og vilkåret om at isforholdene skal være for usikre til at det kan settes folk på isen for å slå og blodtappe selen, være oppfylt."
— Fiskeridirektoratet, 20103

EFSA

"(…) there is strong evidence that, in practice, effective killing does not always occur but the degree to which it does not happen has been difficult to assess, partly because of a lack of objective data and partly because of the genuine differences in interpretation of the available data. (…) little information recorded by independent observers exists on the effectiveness of the training programmes (of Norwegian seal hunt), as well as on ways in which hunts can be monitored using criteria that define avoidable pain, distress and fear."
— EFSA, 2007 4

Kanadisk Veterinærrapport

"Following the comprehensive and methodical study of the 2001 Canadian commercial seal hunt, by 5 independent veterinarians, we conclude that the hunt is resulting in considerable and unacceptable suffering. (…) Cranial evaluation of 76 seal carcasses produced data that clearly demonstrates the occurrence of such suffering. In 17% of the cases observed there were no detectable lesions of the skull, leading us to conclude that any alteration in consciousness is very unlikely to have occurred as a result of clubbing (…) all movement seen could be due to conscious voluntary muscle activity until the corneal reflex has been checked. (…) We believe that multiple blows or shots to an individual seal, is not acceptable from an animal welfare point of view."
— Veterinærrapport fra canadisk fangst, 20015

Faguttalelser om sel og økologi

"Sel- og hvalfangst for å øke fiskebestandene er derfor både et oppkonstruert behov, og basert på en overforenkling av økologiske prosesser. (…) Det er klare paralleller mellom dagens statlige finansiering av norsk selfangst og tidligere tiders skuddpremier på rovvilt. (…) Det er kritikkverdig når myndighetene legger mer vekt på antakelser enn biologisk kunnskap i forvaltningen av marine pattedyr. Ikke minst fordi Norges overfokusering på hvordan disse dyrene virker inn på fiskeriene fjerner oppmerksomhet fra reelle problemer i det marine miljø, nemlig overfiske og forurensing."
— Terje Lislevand. dr. scient. i zoologisk økologi, UiB, 20076

"Sel- og hvalfangst for å øke fiskebestandene er derfor både et oppkonstruert behov, og basert på en overforenkling av økologiske prosesser."

- Terje Lislevand. dr. scient. i zoologisk økologi, UiB, 2007

“Alle vitenskapelige anstrengelser for å finne en effekt av selpredasjon på canadiske fiskebestander har vist seg å være nytteløse. Overfiske forblir det eneste vitenskapelige demonstrerte miljøproblem når det gjelder kollaps av fiskebestander.”
11th Biennial Conference on the Biology of Marine Mammals, des.1995 (underskrevet av 97 havpattedyrforskere)

"(dagens selfangst) kan derfor ikke begrunnes ut fra hensynet til andre ressurser."
— St.meld. nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk

Havforskningsinstituttet

"Det er en myte at selen tømmer fjorder for kysttorsk, og det har vi visst lenge. Men hos flere fiskere som ser steinkobbe ligge på skjær langs kysten, så er ønsket at dyrene skal skytes fordi den spiser opp kysttorsken. Det gjør den altså ikke."
— Kjell Tormod Nilsen, forsker ved Havforskningsinstituttet, 20207

"Det er en myte at selen tømmer fjorder for kysttorsk".

- Havforskningsinstituttet

"Ungetellinger gjennomført i 2018 ga et estimat på rundt 54 000 unger, en nedgang på nærmere 40 % fra tilsvarende tellinger i 2012.(…) Så langt finnes det ingen fullgod forklaring på den observerte nedgangen i grønlandsselenes ungeproduksjon, men vi kan ikke utelukke at både vanskelige isforhold og redusert fertilitet hos voksne hunner kan ha bidratt."
— Havforskningsinstituttet, 20198

"Klappmyssbestanden i Vesterisen avtok betydelig fra slutten av 1940-tallet og fram til rundt 1980. Etter dette ser det ut til at bestanden har stabilisert seg på et lavt nivå, som antakelig ikke er mer enn ca. 8 % av nivået for 70 år siden."
— Havforskningsinstituttet, 20219

Norsk Polarinstitutt

"Tiden er nå (for å redde de arktiske sjøpattedyrene)."
— Kit Kovacs, seksjonsleder Norsk Polarinstitutt, 202110

"Tiden er nå (for å redde de arktiske sjøpattedyrene)."

- Kit Kovacs, seksjonsleder Norsk Polarinstitutt

"Klimaendringer og økt menneskelig aktivitet er trusler mot marine pattedyr som lever i Arktis. (…) Klimaendringene er mest merkbar i Arktis. Målinger viser at det ikke er noen andre områder på jorda der økninga i temperatur er større. Varmere hav og vinder gjør at det blir stadig mindre havis. For en rekke av artene som omtales i studien er dette katastrofalt. Eksempelvis er ringselen helt avhengig av havis, det er der den føder og aler opp sitt avkom. Forsvinner denne arten, får isbjørnen problemer med å finne mat."
— Norsk Polarinstitutt, 2021 11

  1. "Blant Sel og Bjørn". Nansen. Dybwad. 1924
  2. "Kronikk: En nasjons storhet?". Butterworth. Oversatt av Garcia Frammer i NOAHs Ark 1/2014
  3. Høringsbrev om forskriftsendring. Fiskeridirektoratet. 2010
  4. "Animal Welfare aspects of the killing and skinning of seals – Scientific Opinion of the Panel on Animal Health and Welfare". EFSA-Q-2007-118. Efsa.europa.eu. 06.12.07
  5. "Veterinary report: Canadian commercial seal hunt Prince Edwards Island March 2001". Fielder et al. IFAW. 2001
  6. Kronikk: "Selsom selfangst". Lislevand i NOAHs Ark 1/2007
  7. Nilsen. Forsker ved Havforskningsinstituttet. Fiskeribladet. 01.07.20
  8. "Tema: Grønlandssel". Havforskningsinstituttet. Hi.no. 28.03.19
  9. "Tema: Klappmyss". Havforskningsinstituttet. Hi.no. 26.07.21
  10. "Threats to marine mammals in a time of rapid change". Kovacs. Norsk Polarinstitutt. Lansering av norsk rødliste 2021. Artsdatabanken.no
  11. "Større havområder i Arktis må bevares". Norsk Polarinstitutt. Npolar.no. 23.02.21